— Og hva skal det stå på voucheren?

— Skriv «5 stjerner». Fiks den til så den ser ordentlig ut. Si at systemet har rotet med hotellnavnet, og at det er derfor det ikke stemmer helt. Kari kommer til å sluke det rått. Og skriv «all inclusive» også. La dem dra av gårde med store forventninger.

— Anna … dette er ganske brutalt.

— Brutalt er å stjele ferien min. Dette er rettferdighet. Ordne det. Jeg betaler for rottehullet deres også, så ikke tenk på det.

Klokken ti dukket Kari opp.

Hun var allerede kledd som om hun sto på strandpromenaden: bred hatt, solbriller som dekket halve ansiktet, og bak henne sto Ida og tygget tyggegummi mens hun stirret ned i mobilen.

— Har du papirene? spurte Kari uten å si hei. — Taxien venter.

Anna svarte ikke. Hun rakte bare frem en konvolutt.

Inni lå billetter og hotellkuponger, printet ut på Marits fargeskriver.

Navnet på hotellet lød nesten elegant: «Sun Beach Garden Hotel». I virkeligheten var det et slitent pensjonat langt inne fra kysten, omtrent fem mil fra Arendal, et sted der man sendte turister som virkelig hadde trukket det korteste strået.

— Og pengene? spurte Kari. — Mamma sa at du skulle gi oss ti tusen kroner.

Anna åpnet lommeboken og tok ut fem hundre.

— Dette er det jeg har. Det holder sikkert til noen kjøleskapsmagneter.

Kari vred munnen misfornøyd.

— Gjerrigknarker … Kom, Ida. Ta koffertene.

Så forsvant de.

Anna lukket døren etter dem og ble stående med ryggen mot karmen.

Hjertet hamret så hardt at hun nesten hørte det.

«Bare de kommer seg av gårde. Bare de ikke begynner å lese det som står med liten skrift.»

Men innerst inne visste hun at det kom de ikke til å gjøre. Kari kontrollerte aldri noe som helst.

Hun var vant til at verden ordnet seg for henne, og at det beste alltid havnet i fanget hennes.

— Din jævel! Hvor i all verden har du sendt oss?! skrek svigerinnen senere fra Sørlandet, mens mannen min stirret forskrekket på meg. Jeg tok telefonen helt rolig og sa bare én setning, og da begynte han å le.

Resten av dagen gikk merkelig stille.

Erik kom hjem fra jobb med skyldfølelsen skrevet i hele ansiktet. I hånden holdt han en kakeeske.

— Anna … hvordan går det? Har du roet deg litt?

— Jeg er helt rolig, sa Anna og hakket salat. — Sett deg og spis.

— De har reist, sa Erik etter en stund mens han kikket på telefonen. — Mamma ringte. Hun sa at de akkurat hadde gått om bord på flyet til Kristiansand. De var visst strålende fornøyde.

— Så fint. Gudskjelov.

— Anna, jeg er lei meg … Neste år skal vi … jeg lover …

— Spis, Erik.

Fem timer senere begynte telefonen å ringe.

På skjermen sto det: «Kari».

Anna trykket på høyttaler.

— HALLOOO! brølte Kari så høyt at katten, som hadde sovet i vinduskarmen, skvatt ned på gulvet. — ANNA! DIN RÅTNE HEKS! HVOR HAR DU SENDT OSS?!

Erik satte teen i vrangstrupen.

— Kari? Hva skjer med deg? stammet han. — Hva har skjedd?

— DETTE ER EN GRISBINGE! skrek Kari. — Det går høner rundt i hagen, og det finnes ikke basseng! Bare et tomt hull fullt av søppel! Rommet … det står jernsenger der inne, som på et gammelt sykehus! Ingen aircondition, ikke ordentlig vann engang!