I bakgrunnen hylgråt Ida:
— Mamma! Jeg vil hjem! Det stinker her!
— Vi får ikke mat! fortsatte Kari å vræle. — Jeg gikk i resepsjonen og sa: «Hvor er middagen? Vi har jo ultra all inclusive!»
— Og fyren i resepsjonen bare ser på meg og sier: «All inclusive? Hva slags all inclusive? Dere har bare rom!» Bare rom, skjønner du! Jeg stakk voucheren rett opp i ansiktet på ham, og han begynte å le! Han påstår at hele papiret er falskt!
— Erik! Du må gjøre noe! Kona di har sendt oss i fengsel! Ring reisebyrået, ring politiet, ring hvem som helst!
Erik sto med munnen halvåpen og stirret på Anna, som om han ikke klarte å få hjernen til å henge med.
Anna tok rolig telefonen fra ham.
— Ingen har lurt dere.
— Hva mener du med det?! gispet Kari, nesten uten stemme.
— Dere ville ha en gratis ferie. Det fikk dere. Man ser ikke en gavehest i munnen, vet du.
— Du … du har byttet hotell?!
— Jeg bestilte en tur som passet til statusen deres, svarte Anna jevnt. — Dere er jo de stakkars slektningene. De hjelpeløse. De som alltid må tas hensyn til. To stjerner burde være mer enn nok glede for dere. Luksus må man enten fortjene — eller betale for selv.
— Jeg skal drepe deg! hylte Kari. — Når vi kommer hjem, river jeg øynene ut av hodet på deg!
— Dere kommer ikke hjem ennå, sa Anna og smilte svakt. — Returbilletten er om ti dager. Før det går det ikke noe fly for dere. Så kos dere. Sol dere litt. Jeg har hørt at frisk luft gjør underverker for tette neser og polypper.
Så trykket hun på avslutt-knappen og slo av hele telefonen.
På kjøkkenet senket det seg en stillhet så tett at man nesten kunne høre den.
Erik så på kona si som om hun plutselig var blitt et helt annet menneske. Det lå redsel i blikket hans, men også noe som mistenkelig lignet beundring.
— Du … gjorde dette med vilje?
— Ja, Erik. Helt bevisst.
— Men pengene? Våre tjuefem tusen?
— De er tilbake på kortet. Minus avbestillingsgebyret og prisen for rottereiret deres. Det var småpenger, rundt tre tusen. Resten står der. I morgen kan vi levere bilen din på verksted. Eller så kjøper vi en pels til meg.
Erik satt urørlig en stund og lot ordene synke inn.
Så kom det et lite fnys.
Deretter et undertrykt humrende lyd.
Og plutselig brast han ut i latter. Den var nervøs, litt på kanten til hysterisk, men helt ekte.
— Du er jammen meg en heks, Anna … En ordentlig slange.
— Slange, ja, nikket Anna og skjenket vin i glasset sitt. — Men i det minste er jeg ikke en dørmatte. Og heller ikke en idiotisk martyr.
De neste ti dagene ble forbausende gode.
Anna og Erik dro ingen steder. De ble hjemme.
De sov lenge, spiste frokost midt på dagen, gikk turer i parken og tok spontane kinoturer om kvelden.
Telefonene lot de være avslått.
Anna visste godt at det i mellomtiden utspilte seg et lite drama ved kysten. Kari og Ida, som var vant til myke senger, buffé og folk som ordnet alt for dem, levde på billige instantnudler, for butikken lå langt unna og pengene var nesten brukt opp. Til sjøen måtte de gå til fots, siden bussen bare kom én gang om dagen. Og uten aircondition ble de langsomt stekt inne på rommet sitt.
Da Kari endelig kom hjem, var hun mørkebrun av sol, men ansiktet var forvridd av raseri.
Ida var så oppspist av mygg at det knapt fantes en flekk hud uten røde merker.
Inger sto og ventet på dem på flyplassen. Anna og Erik hadde naturligvis ikke møtt opp. Svigermoren satte straks i gang et voldsomt opptrinn, men denne gangen måtte hun gjennomføre det uten Anna som publikum.
Siden den dagen har svigermoren ikke sagt et ord direkte til Anna. Til resten av slekten forteller hun at svigerdatteren hennes er «djevelen i skjørt».
Anna tar det med fullstendig ro.
Erik, derimot, har forandret seg til det bedre. Nå er han mild som fløyel.
Hver gang moren hans ber om noe, og før han rekker å love henne et eneste lite ja, ser han først bort på Anna. Forsiktig. Spørrende. Med en tydelig uro i øynene.
Han er redd henne.
Og det gjør han klokt i.