Anna ble stående midt i entreen.

Erik nærmet seg forsiktig og forsøkte å legge armene rundt henne.

— Anna, ikke vær sint… Jeg takler bare ikke når hun holder på sånn…

Hun skjøv ham hardt vekk.

— Ikke ta på meg.

Deretter gikk hun inn på badet og skrudde vannet på fullt.

Hun satte seg på kanten av badekaret og begynte å gråte.

Ikke på grunn av ferien. Den var ille nok, men det var ikke derfor tårene kom.

Det var ydmykelsen.

Hun så for seg hvordan Kari ville dukke opp neste dag. Den «stakkars enken» som i virkeligheten bodde sammen med en armensk fyr som solgte varer på markedet, men som holdt det skjult for ikke å miste stønadene sine fra Nav.

Og med seg ville hun ha Ida, den tretten år gamle kjempejenta som allerede røykte og ba lærerne dra til helvete når de irettesatte henne.

De kom til å ta billettene, smile fornøyd og le bak ryggen hennes:

«Idiotene betaler for oss igjen.»

Mens Anna kunne dra på hytta og luke ugress.

Jeg hater dem, tenkte hun. Jeg hater dem alle sammen. Og Erik også. Den feige, myke filledukka.

Mest av alt hadde hun lyst til å pakke en bag og bare forsvinne. Men hvor skulle hun dra? Leiligheten var belånt, og de hadde fem år igjen å betale. Hvis hun gikk, ville hun i praksis overlate alt til dem.

Nei. Å rømme var ikke et alternativ.

Anna tørket kinnene, reiste seg og møtte sitt eget speilbilde.

Ansiktet var hovent og rødt av gråt. Men øynene… de brant.

— Greit, sa hun lavt til kvinnen i speilet. — Dere vil ha Stavanger? Da skal dere få en Stavanger-tur dere aldri kommer til å glemme.

— Ikke gråt, kjære, vi reiser neste år, forsøkte Erik å trøste henne senere.

Han forsto ikke at hun ikke gråt av sorg lenger. Tårene kom av raseri. Og inne i hodet hennes var planen for den «uforglemmelige» slektningsferien allerede i ferd med å ta form.

Den natten sov ikke Anna. Hun lå ved siden av Erik, hørte på snorkingen hans og tenkte.

Bit for bit samlet planen seg. Den var stygg, nådeløs og akkurat passe folkelig i sin hevnlyst.

Om morgenen, så snart Erik hadde dratt på jobb — tidligere enn vanlig, åpenbart for å slippe å møte blikket hennes — tok Anna telefonen og ringte Marit.

Marit jobbet i reisebyrået der de hadde kjøpt ferien, og hun var Annas barndomsvenninne.

en av de få Anna faktisk stolte på.

— Hei, Marit, det er Anna. Vi har et problem.

— Hva har skjedd? Er turen kansellert?

— Verre. Svigermor har rett og slett kapret ferien vår.

— Du tuller. Ga du den fra deg?

— Jeg hadde ikke akkurat noe valg. Hjerteanfall, ambulanse, Erik i full panikk … Hør nøye etter, Marit. Kari kommer snart innom for å få reisen skrevet om. Du skal få det til å se ut som alt er i skjønneste orden, men papirene du gir henne … de må være noen helt andre.

— Hva mener du med det?

— Avbestill vår opprinnelige reise, og før pengene tilbake til kortet mitt. Diskré. Til dem bestiller du noe nytt. Det billigste du finner. En eller annen restplass, «Fortuna 2 stjerner» eller hva det heter.

— Anna, da havner de jo på et skikkelig høl.

— Det er hele poenget. Bare sørg for at det er billig, langt fra sjøen og uten mat inkludert.