Anna løftet blikket brått.
— Mamma har et firma?
— «Viktoria AS», registrert for to år siden. Hovedformålet er oppgitt som konsulenttjenester. På disse to årene har selskapet ikke inngått én eneste reell avtale, men det har jevnlig kommet innbetalinger fra privatpersoner.
— Hvilke privatpersoner?
Geir skjøv en liste over bordet. Anna trengte bare noen sekunder før navnene begynte å treffe henne som slag. Morens gamle venninner. Fjerne slektninger. Naboer fra hyttemiljøet.
— Beløpene er ikke enorme hver for seg, fortsatte han. — Som regel mellom 500 og 2 000 kroner. Men de kommer jevnlig. I meldingsfeltet står det gjerne «rådgivning» eller «tilbakebetaling av lån».
— Herregud, hvisket Anna. — Lurer de pensjonister?
— Slik ser det ut. Fremgangsmåten er enkel. Moren din bruker tilliten hun allerede har hos folk, og ber om penger til behandling, reparasjoner eller andre påstått akutte behov. Pengene går inn på firmakontoen. På papiret ser det ut som betaling for en tjeneste, og det betales skatt. Men tjenestene leveres aldri, og lånene betales ikke tilbake.
— Men mamma … Hun kan ikke ha forstått …
— Moren din er en eldre kvinne. Det er fullt mulig at hun ikke har hatt oversikt over hva som egentlig foregikk. Men broren din, som står som daglig leder, har visst nøyaktig hva han holdt på med.
Anna ble sittende stille et øyeblikk.
— Hva skjer nå?
— Etterforskningen fortsetter. Vi trenger en forklaring fra deg. Og én ting til: Blant de fornærmede er Inger Hansen. Kjenner du henne?
Anna ble blek.
— Ja. Hun er mammas barndomsvenninne. De har kjent hverandre i over femti år.
— I løpet av det siste året har hun overført 30 000 kroner til firmakontoen. Det var alle sparepengene hennes. Hun solgte hytta for å hjelpe moren din med en «operasjon».
Anna skjulte ansiktet i hendene. Tante Inger var et av de mildeste menneskene hun noen gang hadde kjent. Enke etter en yrkesmilitær, tidligere lærer, alltid beskjeden, alltid sparsommelig, en kvinne som hadde lagt til side hver krone gjennom et langt liv.
— Jeg skal betale henne tilbake, sa Anna lavt, men bestemt.
— Det er en ærefull tanke, men først må vi få avsluttet etterforskningen. Og du må forberede deg. Dette kommer til å bli en alvorlig sak.
Nyheten om etterforskningen spredte seg blant slektninger og bekjente med en fart som minnet om ild i tørt gress. Telefonen til Anna ringte nesten uten stans, men hun svarte ikke. Først utpå kvelden orket hun å høre gjennom meldingene.
«Anna, det er tante Kari. Hvordan kunne du gjøre dette? Mot din egen mor! Du må komme til fornuft.»
«Anna, det er Ida. Jeg hørte rykter … er det virkelig så alvorlig? Påtalemyndigheten har ringt meg også …»
«Forferdelig! Du ødelegger familien! Jeg kjenner deg ikke igjen som datteren min!» Den siste stemmen tilhørte moren.
Den aller siste meldingen var fra Erik: «Dette skal du angre på. Jeg sverger, du skal få betale for alt.»
Anna slettet meldingene én etter én og blokkerte numrene. Leiligheten var stille; bare den dempede lyden av kveldsbyen trengte inn gjennom vinduet. Hun lagde seg en kopp kamillete, satte seg i lenestolen med nettbrettet i fanget og begynte å lete etter en dyktig advokat til moren. Uansett hva som hadde skjedd, kunne hun ikke bære tanken på at den gamle kvinnen skulle ende i fengsel.