— Jeg ønsker også å legge frem et annet dokument for retten, fortsatte hun. — Kontoutskriften fra restauranten «Den gylne hestesko».

Hun tok frem arket og rakte det til dommeren.

— Ifølge denne utskriften ble banketten for tretti personer ikke betalt av broren min, men av moren vår. Hele beløpet, 7 500 kroner, ble trukket fra hennes kort en uke før feiringen fant sted.

Det ble helt stille i salen. Moren senket blikket mot fanget. Erik åpnet munnen, men ingen ord kom ut.

— Hvis jeg forstår dette riktig, sa dommeren langsomt, — krever Hansen altså erstatning for utgifter han i realiteten aldri har hatt?

— Dette … dette må være en misforståelse, stammet Eriks advokat. — Min klient betalte senere moren tilbake kontant.

Dommeren så på ham over brillene.

— Finnes det noen dokumentasjon på denne tilbakebetalingen?

— Jeg … vi regnet ikke med at det ville bli nødvendig. Det er jo snakk om familie, svarte advokaten nølende.

Anna hentet frem enda et ark.

— Her er mors kontoutskrift for de siste tre månedene. Det finnes ingen kontantinnbetaling på 7 500 kroner.

Erik lente seg fremover.

— Hvor har du fått tak i de papirene? freste han.

— Mor ga meg fullmakt til å disponere kontoene hennes for et år siden, da hun lå på sykehus, svarte Anna uten å heve stemmen. — Jeg hjalp henne med å betale behandlingen. Fullmakten gjelder fortsatt.

Dommeren brukte god tid på å gå gjennom dokumentene som var lagt frem. Papirene ble vendt, sammenlignet og lest på nytt. Til slutt løftet han blikket.

— Hansen, kan De forklare denne motstriden?

Erik satt taus, med hendene knyttet hardt i fanget. Advokaten hans bladde nervøst i papirene sine, som om et svar kunne dukke opp mellom arkene.

— Jeg ber om en kort pause for å rådføre meg med klienten min, sa juristen til slutt.

— Avslås, svarte dommeren kontant. — Faktum i saken er tydelig. Hansen har forsøkt å inndrive penger fra søsteren sin for kostnader han ikke har hatt. Det kan vurderes som forsøk på bedrageri.

— Hun har arrangert alt dette! eksploderte Erik. — Den forbannede…

— Hansen, De roer Dem ned øyeblikkelig, ellers må jeg be Dem forlate rettssalen, advarte dommeren.

Men Erik hadde mistet kontrollen.

— Hun har alltid vært favoritten! Den flinke, den smarte, den perfekte datteren! Hva med meg? Jeg har alltid stått i skyggen hennes! Til og med bestefar ga henne den største delen av arven!

— Erik, vær stille, hvisket moren og tok ham i ermet.

Han rykket hånden til seg.

— Nei, la alle få høre det! Denne helgenen fikk bestefars leilighet midt i byen, mens jeg satt igjen med et falleferdig hus i utkanten. Er det rettferdig?

Anna så rolig på ham.

— Bestefar etterlot deg et hus med en tomt på nesten tjue mål. Du solgte det til en utbygger for tre millioner kroner. Leiligheten jeg arvet, var verdt halvannen million på det tidspunktet.

— Hold kjeft!

Dommerklubben slo hardt mot bordet.

— Hansen! Ett ord til, så tilkaller jeg vaktene.

Erik pustet tungt. Blikket hans var fullt av et hat Anna nesten ikke kjente igjen.

— På bakgrunn av bevisene som er fremlagt, fortsatte dommeren, — avviser retten Hansens krav. I tillegg vil sakens dokumenter bli oversendt påtalemyndigheten for vurdering av mulig forsøk på bedrageri. Retten er hevet.