Selve skilsmissen ble gjennomført uten store scener. Det var kaldt, saklig og raskt: dokumenter på et bord, signaturer på de riktige linjene, korte beskjeder fra folk som gjorde dette hver dag. Erik så på henne på kontoret som om han fortsatt ventet at hun skulle trekke seg. Kari møtte ikke blikket hans.

Fordelingen av eiendelene tok derimot tid. Erik nektet å selge leiligheten, og kompensasjon ville han heller ikke betale. Til slutt måtte retten fastsette eierandelene. Kari fikk sin del i form av ett rom. Hun leide det straks ut til et ungt par og fant selv en liten ettromsleilighet i utkanten av byen.

Etter det ringte Erik igjen og igjen. Han krevde at hun skulle kaste de fremmede menneskene ut av leiligheten. Kari avviste anropene og svarte bare skriftlig: «Min andel. Mine vilkår.» Inger ble boende hos sønnen, og dermed måtte de tre dele treromsleiligheten med leietakerne Kari hadde satt inn.

Tre måneder senere ringte eiendomsmegleren som hadde hjulpet henne med utleien.

— Kari, vi har et problem. Erik har ikke betalt boliglånet på to måneder. Banken starter innkreving.

Hun ble helt stille med mobilen presset mot øret.

— Hva om jeg kjøper ut hans andel? Nå med en gang. Og betaler hele restgjelden?

— Det går an, hvis du har pengene.

— Det skal jeg skaffe.

Kari avsluttet samtalen og åpnet kundelisten sin.

De neste to ukene forsvant nesten uten søvn. Hun tok alt hun fikk tak i: hasteoppdrag, kompliserte prosjekter, arbeid som måtte gjøres om natten. Kundene betalte ekstra for tempo, og hun brukte ikke krefter på å forhandle. Fire timer søvn ble en luksus. Flere ganger duppet hun av over tastaturet med sviende øyne. Maria kom innom med mat, skjelte henne ut og forsøkte å få henne til å hvile, men Kari stanset ikke.

En uke senere satt hun i banken. Papirer ble lagt frem, signaturer satt på plass, penger overført. Eriks andel ble kjøpt ut, og gjelden ble gjort opp. Leiligheten gikk over til å bli hennes alene.

— Gratulerer, sa saksbehandleren med et høflig smil. — Nå er du eneeier.

Kari gikk ut av banken og sank ned på benken ved inngangen. Først da merket hun at hendene skalv. Hun tok opp mobilen og skrev til Erik: «Leiligheten er min nå. Du har én måned på å flytte ut.»

Det gikk knapt et minutt før han ringte. Han ropte at dette var ulovlig, at han skulle ta henne til retten, at hun ikke kunne gjøre noe slikt mot ham. Kari lot ham brøle ferdig uten å avbryte. Da stemmen hans endelig sprakk av sinne, sa hun rolig:

— Du sluttet å betale på lånet. Banken ville tatt leiligheten fra oss begge. Jeg ryddet opp i det du ødela. Og ja, fra nå av er dette mitt hjem.

Erik forsøkte faktisk å bestride saken juridisk, men kom ingen vei. Etter tre uker flyttet han ut. Han hentet tingene sine mens hun ikke var hjemme. Senere samme kveld fikk hun en melding fra Inger: «Du har ødelagt familien. Dette kommer du til å få igjen for.» Kari leste den én gang, og blokkerte nummeret uten å svare.

Oppussingen overlot hun til et arbeidslag. Formannen het Anders, en mann på rundt trettifem, fåmælt, med trøtte øyne og en måte å arbeide på som var både presis og rolig. Han kastet ikke bort tiden på prat, men gjorde det han skulle. En dag satt Kari i vinduskarmen og fulgte med mens veggene fikk ny farge. Da sa han plutselig: