Stillheten som fulgte, ble tykk og ubehagelig. Inger ble hvit i ansiktet og grep tak i stolryggen som om gulvet hadde sviktet under henne.

— Du … våger du å trekke sønnens min lønn inn i dette? Hun snudde seg brått mot mannen sin. — Lars, hører du hva hun sier?

— Hørte du det, Lars? Hun står her og ydmyker Erik i hans eget hjem!

— Jeg hører, sa Lars og reiste seg langsomt. — Men leiligheten står faktisk på Erik, om du har glemt det. Så det er sønnen vår som har latt deg bo her.

— Joda, jeg fikk det med meg, sa han tyngre. — Papirene er i Eriks navn. Det betyr at det er han som har åpnet døren for deg, ikke motsatt.

— Egenkapitalen var min, svarte Kari og tok tak i vesken med den bærbare datamaskinen. — Mesteparten av de månedlige avdragene betaler også jeg. Vil dere virkelig fortsette samtalen om hvem som har sluppet hvem inn?

— Den første innbetalingen kom fra kontoen min, fortsatte hun. — Hver måned er det mine penger som dekker det meste. Så hvis dere vil diskutere eierskap, gjør vi det gjerne ordentlig.

Inger begynte å rope noe om grådighet, utakknemlighet og et hjerte av stein. Kari lot ordene passere uten å ta dem inn. Hun kledde på seg, gikk ut i gangen og lukket døren bak seg. Inne i henne var det som om den siste tråden røk.

Hun satte seg på en kafé og arbeidet der til kvelden kom. To prosjekter ble levert og avsluttet. Telefonen vibrerte ustanselig; svigermoren hamret inn meldinger på løpende bånd.

Meldingene fortsatte å tikke inn, den ene hardere enn den andre. «Din slange.» «Erik kommer til å skille seg fra deg.» «Dette skal vi huske.» Kari svarte ikke. Hun tok skjermbilder av alt og lagret dem i en egen mappe. Så skrev hun til Erik: «Vi møtes. I dag. Det finnes ikke noe alternativ.»

Han dukket opp klokken ti om kvelden. Ansiktet var grått av tretthet, og han beholdt jakken på.

— Mor tok tabletter på grunn av deg, sa han uten å hilse. — Har du mistet all skam? Du lager drama og drar meg inn i det.

Kari la mobilen på bordet og vendte skjermen mot ham. Skjermbilde etter skjermbilde lyste opp mellom dem.

— Jeg lager ikke drama, sa hun rolig. — Jeg setter grenser.

— Grenser? Erik fnøs kort. — Det er foreldrene mine. Hold ut en uke til. De reiser snart.

— De har ingen planer om å reise, svarte Kari og tok telefonen tilbake. — Moren din braser inn på soverommet mitt hver eneste morgen. Faren din bestemmer hva jeg skal lage til middag. Og du sier ingenting.

— Jeg jobber! Jeg har ikke tid til å rydde opp i kranglene deres.

Da reiste Kari seg. Hun tok vesken fra stolryggen og så på ham uten å heve stemmen.

— Da ordner jeg det selv. Enten drar de i dag, eller så drar jeg. Og da leverer jeg skilsmissepapirene.

Erik ble sittende taus. I flere sekunder bare stirret han på henne, som om kvinnen foran ham plutselig var en fremmed.

— Mener du det? spurte han til slutt.

— Helt og fullt.

Hun snudde seg og gikk ut før han rakk å si mer.

Den natten sov hun hos venninnen Maria. Om morgenen lå det en melding fra Erik på skjermen: «Foreldrene mine blir. Dra hvis du vil.» Kari leste den én gang. Så fant hun nummeret til en advokat og ringte.