Erik kremtet.

– Åtte prosent er mye.

– Sju, sa jeg. – Det er vårt siste tilbud.

Han så raskt gjennom arket, nikket og strakte hånden frem.

– Da sier vi det.

Jeg skjøv kontrakten over bordet. Erik signerte først. Lars skrev under etterpå, uten å se opp. Jeg la merke til at hånden hans skalv svakt.

– Takk skal dere ha, herrer. Skal jeg følge dere ut?

– Det trengs ikke, sa Lars altfor raskt. – Vi finner veien selv.

De gikk.

Jeg ble sittende alene i møterommet og stirret på den underskrevne avtalen.

Telefonen på kontoret begynte å ringe. Det var Lars. Jeg avviste anropet. Han ringte igjen. Og enda en gang. Til slutt slo jeg mobilen helt av.

Da jeg kom hjem samme kveld, satt han ved kjøkkenbordet. Alene. Ingen kompiser, ingen latter, ingen høylytte historier. Bare en åpnet flaske på bordet foran ham.

– Driver du og gjør narr av meg? sa han idet jeg kom inn.

Jeg tok av meg jakken, hang den rolig fra meg og snudde meg mot ham.

– Hva mener du?

– Hvorfor sa du ingenting?

– Spurte du noen gang?

Han svarte ikke.

– Lars, sa jeg med helt jevn stemme. – Fire fredager på rad satt du foran de andre og sa at jobben min var å gå med mopp. At det var der jeg hørte hjemme. At hjernen min bare rakk til middag og husarbeid. Inger fniste, Per kom med de vitsene sine om toaletter, og du lo høyest av alle. Ikke én gang spurte du hvem jeg egentlig var, hvor jeg jobbet, hvordan jeg hadde det. Du syntes bare det var morsomt.

– Jeg tullet jo bare!

– Fire ganger tullet du. Foran folk. Om kona di. Etter tjueseks år sammen.

Han vendte blikket bort.

– Erik sa til meg i bilen: «Lars, jeg ante ikke at kona di var leder i Bergen Group.» Vet du hva jeg svarte? Jeg sa: «Det visste ikke jeg heller.» Og da så han på meg. Som om jeg var komplett idiot.

– Det var du også, sa jeg lavt. – Er det først i dag det gikk opp for deg?

Jeg gikk inn på soverommet, åpnet skapet og tok ut en pute og en dyne. Så bar jeg dem inn i stuen og la dem på sofaen.

– Dette er ditt. Jeg sover på soverommet.

– Kari, hva er det du holder på med?

– Og én ting til. Fra mandag av har vi hvert vårt budsjett. Jeg legger en liste på kjøleskapet over hva du betaler og hva jeg betaler. Fellesutgiftene deler vi likt. Maten også. Og hvis du vil ha folk på besøk, får du betale for dem selv.

– Kari, vi har jo vært sammen i tjueseks år.

– Nettopp. Tjueseks år. Og likevel ble jeg redusert til en mopp.

Jeg lukket soveromsdøren bak meg. For første gang på et halvt år la jeg meg klokken ti om kvelden, som et vanlig menneske.

Det gikk en måned.

Lars ble stillere. Han beveget seg rundt meg som om jeg var noe skjørt som kunne knuse hvis han kom for nær. Fredagssamlingene med gutta ble det slutt på. Kanskje han skammet seg, kanskje de ikke lenger inviterte ham. Jeg hørte at Per hadde sagt til Inger: «Lars viste seg å være en skikkelig tosk.» Inger fortalte det videre til naboen. Naboen fortalte det til meg.

Jeg sover fortsatt alene på soverommet. På kjøleskapet henger det nå to lister: hans og min. Han tar gass og internett, jeg betaler strøm og vann. Mat handler vi hver for oss. Av og til står vi ved komfyren samtidig, men da sier vi nesten ingenting.