Svaret kom nesten med det samme: «Jeg venter deg.»

For første gang på et halvt år skalv ikke hendene mine.

Tre uker gikk. Jeg jobbet i avdelingen, dro hjemmefra klokken åtte om morgenen og kom tilbake rundt sju om kvelden. Lars trodde fortsatt at jeg vasket gulv i «Bergen». Jeg brukte de samme svarte buksene og den grå skjorten som før; heldigvis passet de like godt på det nye kontoret. Kleskoden var uansett ikke noe man slapp unna.

Den første utbetalingen kom som et forskudd på tre tusen kroner. Jeg satte pengene inn på et eget kort, et kort jeg hadde opprettet mandag morgen. Det kortet visste Lars heller ikke om.

Fredag samlet han igjen kameratene sine hjemme hos oss. Jeg sa fra på forhånd at jeg kom til å bli forsinket.

– Det har skjedd noe på jobben, jeg må bli litt lenger.

Han bare viftet meg bort med hånden.

– Gå, gå. Vi klarer oss fint uten deg.

Og det var akkurat da noe skjedde som jeg ikke hadde sett for meg.

Torsdag kveld ringte Hans.

– Kari, i morgen kommer det en delegasjon fra fabrikken Vest Metall til avdelingen. De leier underetasjen hos oss som lager og ønsker å forlenge avtalen. Jeg rekker ikke å være der selv, så du tar imot dem personlig.

Jeg noterte alt.

Vest Metall var fabrikken til Lars. Mannen min hadde arbeidet der som ingeniør i tjue år.

Etter samtalen ble jeg sittende lenge på kontoret med telefonen i hånden. Til slutt ringte jeg sekretæren ved fabrikken og ba om navnene på dem som skulle komme.

Tre navn.

Ett av dem var Lars.

Jeg kunne ha ringt ham. Jeg kunne ha advart ham. I tjueseks år hadde jeg alltid gjort det. Alltid lagt ting til rette, alltid dempet støtene før de traff ham.

Denne gangen ringte jeg ikke.

Fredag klokken elleve presis kom tre menn i dresser inn i resepsjonsområdet. Lars gikk i midten. Nystrøket skjorte, slips, mappe under armen. Jeg sto ved resepsjonsdisken i jakke over den grå skjorten, med navneskiltet festet på brystet: «Daglig leder. Kari.»

Han la ikke merke til meg med en gang. Først kikket han seg rundt i hallen.

– God dag, vi har et møte med daglig leder angående leieavtalen.

– God dag, svarte jeg. – Det er meg.

Da løftet han blikket.

Og stivnet.

Jeg så hvordan leppene hans mistet farge. Hvordan mappen i hånden hans sank noen centimeter. Hvordan sjefen hans, Erik, flyttet blikket fra ham til meg og tilbake igjen.

– Kari? sa Lars lavt.

– Kari, daglig leder, korrigerte jeg rolig. – Denne veien, Erik. Vi har satt av tretti minutter.

Jeg viste dem inn på møterommet, åpnet avtalen og fordelte papirene foran oss. Stemmen min var jevn. Punkt for punkt gikk jeg gjennom alt: arealet, leieprisen, oppsigelsesvilkårene. Lars satt rett overfor meg uten å si et ord. Ikke én eneste gang møtte han blikket mitt.

– Det er to forhold vi må avklare, sa jeg. – Punkt sju tre gjelder betalingsfrister. Fabrikken deres ligger i gjennomsnitt tolv dager etter forfall. Etter gjeldende avtale gir det grunnlag for forsinkelsesgebyr. For de siste seks månedene utgjør det fire tusen ett hundre kroner. Vi er villige til å frafalle beløpet dersom dere aksepterer ny sats med åtte prosent økning.