Jeg var framme kvart på ti. Kontorsenteret Bergen raget atten etasjer opp, med marmor i vestibylen og vektere med sambandsradioer. Jeg dro adgangskortet gjennom leseren og nikket til Anders i resepsjonen. Han nikket alltid tilbake. En ordentlig gutt, som studerte ved siden av jobben.

– God kveld, Kari. Rom 203 i sjette etasje har fått vann utover gulvet. Kan du ta det først?

– Jeg ordner det.

Jeg skiftet i bøttekottet, fant fram vognen og skjøv den ut i den stille korridoren. Om dagen løp folk i dresser her, med mapper, telefoner og travle blikk. Om natten fantes det bare meg, summingen fra ventilasjonen og de dempede nødlysene.

Åtte timer lå foran meg. Jeg tenkte at i det minste lo ingen av meg her.

Fredagen etter inviterte Lars de samme menneskene igjen. Denne gangen kom også Inger og mannen hennes.

Før jeg dro, dekket jeg bordet. Salater, sild, varm mat i ovnen. Livet hadde lært meg at når det kommer gjester, skal bordet være fullt. Selv om gjestene kommer for å gjøre narr av deg.

– Å, der har vi Kari! ropte Inger og slo hendene sammen. – Hvordan går det på arbeidsfronten?

– Greit, svarte jeg.

– Stemmer det at dere har toaletter av gull der borte? spurte Per.

– Nei. Helt vanlige. Tyske.

– Hørte du, Lars? Tyske! Per dunket mannen min i siden med albuen. – Kona di skurer tyske toaletter. Det er jo nesten prestisje!

Lars fylte glassene.

– Jeg skal si dere én ting, karer. Jeg prøvde å snakke henne fra det. Jeg sa: Kari, bli hjemme, jeg klarer å forsørge oss. Trettifire tusen i måneden er ikke all verden, men to mennesker sulter ikke på det. Men nei da, hun ville ha sine egne penger. Da får hun dem. Hele tjueåtte tusen.

– Og på nettene i tillegg, sa Inger med påtatt medfølelse. – Kari, hvordan holder du ut? Når sover du egentlig?

– Om dagen.

– Forferdelig. Det hadde jeg aldri klart.

– Det trenger du heller ikke, sa jeg og smilte til henne. – Per kommer jo hjem med tretti tusen.

Inger knep leppene sammen. Per fikk plutselig hoste.

– Greit, jenter, vi lar politikken ligge, sa Lars og banket gaffelen mot glasset. – Kari, ta en skål med oss, og så får du gå og gjøre deg klar. Moppen venter.

Jeg drakk. Ikke for dem. For meg selv. Så gikk jeg for å skifte.

Den natten, på vakten, skjedde det noe merkelig; jeg var akkurat blitt ferdig med runden.

med sjette etasje rundt klokken to. Da satte jeg meg inn på bøttekottet for å få i meg en matbit. Jeg slo opp den gamle laptopen min, den jeg hadde igjen fra tiden på fabrikken. På den lå det fremdeles en øvingsbase i Visma, og om nettene pleide jeg å repetere. Jeg var redd for at alt skulle forsvinne fra hodet mitt. Så der satt jeg og trykket meg gjennom menyene, la inn tenkte bilag og førte liksomposter.

Da knirket det i døren.

– Beklager, jeg så at det lyste her inne.

I døråpningen stod en mann. Han måtte være rundt femtifem, grå i håret, med frakken åpen og bilnøklene dinglende i hånden. Hans. Eieren. Jeg hadde bare sett ham én gang før, nede i foajeen, på vei mot heisen.

Jeg spratt opp.

– Unnskyld, jeg skal rydde bort med en gang. Jeg har bare pause.