– Pappa, hvorfor bor ikke bestemor og bestefar sammen med oss nå? Er det fordi de ikke er glad i oss?

Erik lo kort, men latteren hørtes anstrengt ut.

– Klart de er glad i oss. De bare… de er på hytta nå og dyrker grønnsaker til vinteren.

Kari vendte ansiktet mot vinduet. Grønne trekroner gled forbi, sammen med gamle skilt ved veikanten og falmede reklameplakater som vinden hadde slitt i.

Ved hytta var det bare Inger som kom dem i møte. Anders sto ute i gården og holdt på med grillen og noen planter. Kari hadde så vidt rukket å sette esken med paien på bordet før svigermoren sa:

– Per har flekk på T-skjorten. Han bør skifte. Og er paien allerede blitt kald? Jeg ba dere jo pakke den inn i et håndkle.

– Den er pakket inn. Det tok bare litt tid å kjøre hit.

– Og ikke sett bagene på teppet, mumlet Inger. – De har stått ute, de er skitne.

Kari bet tennene sammen. Erik lot som om han ikke hadde hørt noe. Per var allerede på vei ut i hagen.

Litt senere sto Kari og Inger side om side på kjøkkenet og renset grønnsaker. Hver av dem hadde sitt eget skjærebrett og sin egen kniv.

Samtalen flyttet seg etter hvert ut på verandaen. Inger forklarte hvordan squash helst burde oppbevares på den innglassede delen, og hvor mange glass med agurker de allerede hadde lagt ned – «så det finnes noe til vinteren». Kari nikket og lyttet med et halvt øre. Ordene gled forbi henne, som om hun befant seg midt i noen andres husholdning, et sted der det aldri var blitt ryddet plass til henne.

— Men jeg ser at squashen ikke er skrelt, sa Inger med et blikk mot skjærebrettet. — Jeg liker den ikke med skall på.

Kari svarte ikke. Hun tok bare kniven og skrapte av det tynne laget med skall, langsomt og nøyaktig. Lydene i huset virket fremmede: tallerkener som klirret mot hverandre, metall som traff benkeplaten, gryter som ble flyttet på komfyren. Alt hadde en annen klang enn hjemme. Til og med luften på kjøkkenet føltes som om den tilhørte noen andre.

Da de omsider satte seg til bords, gled samtalen over på været, drivhuset og bedene som burde lukes før neste regnskur. Per rakte seg etter glasset sitt, men kom borti det med albuen. Saften rant utover duken.

— Å, Per da, sukket Inger høyt. — Hos dere havner jo alltid halvparten utenfor munnen.

Erik sa ingenting. Kari skjøv stolen tilbake og begynte straks å tørke opp med en serviett. Per ble helt stille og stirret ned i fanget.

Etter en stund løftet han forsiktig blikket.

— Bestemor, kan du vise meg jordbærene?

— Senere, gutten min. De må få modne litt til, svarte Inger, uten å se særlig på ham.

Under bordet kjente Kari plutselig at Erik tok hånden hennes. Han klemte den hardt, som om han både ba om støtte og ga henne sin. Så trakk han pusten og sa, høyt nok til at alle hørte det:

— Mamma, pappa. Vi har noe å fortelle. Vi har fått leilighet. Vi flytter snart.

Det strammet seg i hele Kari. Stillheten som fulgte, la seg tungt over bordet. Inger satt urørlig og så fra sønnen til svigerdatteren, som om hun ikke helt forsto hva som nettopp var blitt sagt.

— Fått? Hvem har gitt dere en leilighet? spurte hun skarpt.