Seks menn i sivile klær kom inn. Den ene, en høy, gråhåret mann i mørk frakk, viste kort frem legitimasjonen sin uten et ord. Økokrim. Bak ham sto to kraftige karer i verneutstyr og masker fra politiets innsatsgruppe.

— Erik Haugen? spurte den gråhårede, selv om det var tydelig at han allerede visste svaret.

— Det er meg. Hva gjelder dette? Erik forsøkte å se overrasket ut, men i brystet begynte en seig kulde å bre seg.

— Det gjennomføres kontroll og etterforskning av virksomheten deres på grunnlag av mistanke om grov skatteunndragelse, sa mannen rolig. — Her er beslutningen om ransaking og beslag av dokumenter. Alle ansatte skal bli på plass. Mobiltelefoner slås av.

— Skatt? Erik spratt opp fra stolen. — Hva i all verden er dette for noe? Har dere mistet forstanden? Jeg ringer advokaten min!

— Det skal De få anledning til, svarte den gråhårede uten å heve stemmen. — Etter at vi er ferdige. Vi begynner med safen Deres. Vær vennlig å åpne den frivillig. Hvis ikke gjør vi det selv.

Erik ble stående hjelpeløs og se på mens politifolkene systematisk tømte kontoret hans. Skuffer ble dratt ut, serverstativet ble åpnet, mapper med kontrakter forsvant ned i esker, og harddisker ble merket og tatt med. Ute i resepsjonen gråt sekretæren lavt. Prosjektlederne vekslet blikk, men ingen våget å si noe.

I hodet til Erik løp tankene febrilsk. Hvem? Hvem hadde angitt ham? En konkurrent? En fornærmet samarbeidspartner? Et gammelt uoppgjort forhold? Tanken på Anna streifet ham, men han skjøv den straks bort. Nei, hun kunne ikke være i stand til et slikt svik. Hun var en dum liten mus som knapt våget å pipe.

— Hvor er hovedregnskapsføreren Deres? spurte den gråhårede mens han bladde i stiftelsesdokumentene de hadde funnet i safen.

— Hun… er syk, presset Erik frem.

— Så påfallende. Vi har nemlig nettopp mottatt en anmeldelse fra henne, fortsatte mannen. — Med en detaljert beskrivelse av hele opplegget og dokumentasjon vedlagt. Var De klar over at ektefellen Deres førte et parallelt regnskap?

Da var det som om noe røk inne i hodet på Erik. Han åpnet munnen for å svare, men det kom ikke en lyd. Den gråhårede nikket kort, som om reaksjonen var akkurat den han hadde ventet, og fortsatte gjennomgangen.

Ransakingen varte i fire timer. Da politifolkene til slutt forlot kontoret med tre esker dokumenter og to servere, sank Erik ned på gulvet midt i det ødelagte kontorlandskapet og ble sittende og stirre rett inn i veggen. Telefonen hans ringte ustanselig, men han tok den ikke. Han visste at det var Sara. Og han hadde ennå ingen anelse om hva han skulle si til henne.

Først en time senere klarte han å ringe henne tilbake. Stemmen hans skalv av raseri, men også av frykt.

— Sara, vi har et alvorlig problem. Politiet har vært på kontoret. Anna har levert oss til myndighetene.

— Hva?! hylte Sara i telefonen. — Hva mener du med levert oss? Du sa jo at du hadde kontroll på alt!

— Jeg hadde kontroll så lenge hun holdt kjeft! brølte Erik. — Hun kjente hver eneste transaksjon, Sara. Hver eneste en! Forstår du at enkeltpersonforetaket ditt, det vi brukte til å føre deler av kontantene gjennom, også kommer til å dukke opp? Du står registrert som mottaker. Det er medvirkning. Du risikerer samme straff som meg.