— Legg det tilbake, sa Anna.

Stemmen hennes var blitt dypere, hardere.

— Slapp av, da, fnyste Sara, og hadde allerede fått kjedet rundt halsen. — Du kan bare si til Erik at du mistet det. Eller at jeg spurte pent. Han kommer til å la meg beholde det, det vet du like godt som jeg. Han er mer glad i meg enn i noen andre.

Anna tok ett skritt mot henne. Et øyeblikk trodde Sara at hun kom til å få et slag, og hun rykket instinktivt bakover. Men Anna løftet bare hånden, grep anhenget og rev det av halsen hennes. Den tynne lenken ga fra seg et skarpt lite klirr idet den brast. Sara hvinte.

— Er du gal? Hva er det du driver med?! Jeg skal si til Erik hvordan du behandler meg!

— Gjør det, svarte Anna og lukket hånden hardt rundt anhenget. — Og nå tar du tingene dine og går. Hvis du har glemt det, kan jeg minne deg på at du nå har en egen leilighet. Betalt med mine penger. Dra dit.

— Det skal jeg også! skrek Sara, mens hun nappet pelsen til seg fra sengen. — Og klærne mine tar jeg med meg. Du sa selv at jeg kunne ta det jeg ville!

— Ta dem. Bruk dem så lenge du kan. Før namsmannen rekker å registrere dem.

Sara stanset et sekund ute i gangen da den siste setningen nådde henne. Likevel lot hun ikke ordene synke inn. Hun bare fnyste foraktelig, før hun smelte døren igjen så hardt at små flak av puss drysset fra karmen.

Anna ble stående alene på soverommet og så ned på den avrevne lenken. Etter en stund la hun anhenget forsiktig tilbake i skrinet, låste det inn i safen og gikk tilbake til den bærbare datamaskinen. Ansiktet hennes var helt uttrykksløst. Hun ventet på at klokken skulle bli ti.

Samtidig, i fjerde etasje i et kontorbygg der entreprenørfirmaet VikBygg holdt til, var arbeidsdagen allerede i full gang. Prosjektlederne ringte kunder, en byggeleder rapporterte om forsinkede leveranser, og sekretæren gikk fra rom til rom med kaffe. Erik Haugen satt i sitt store kontor, omgitt av panoramavinduer og mørke skinnpaneler, og nøt følelsen av å ha vunnet.

Kvelden før hadde etter hans mening gått akkurat som den skulle. Søsteren var fornøyd, kona var satt på plass, og det hadde ikke kommet et eneste hysterisk utbrudd. Anna hadde svelget ydmykelsen slik hun alltid gjorde. Han så det for seg: hun kom til å sitte sur og taus i en dag eller to, og deretter ville hun igjen bli den lydige regnskapsmaskinen som tjente penger for ham. Slik hadde det alltid vært. Slik ville det fortsette.

Han lente seg godt tilbake i stolen og ringte Sara.

— Nå, lillesøster, hvordan liker du den nye pelsen?

— Erik, jeg var på nippet til å klore ut øynene på den idioten du er gift med! lød Saras opprørte stemme i røret. — Hun kastet seg nesten over meg på grunn av en eller annen gammel glitrende fille. Du får si fra til henne at hun må vite hvor hun hører hjemme!

— Ro deg ned, Sara. Jeg ordner det, sa han. — Jeg stikker innom i kveld. Hun kjøler seg ned. Det gjør hun alltid.

Han la på og strakte seg tilfreds. Klokken ti presis hadde han planlagt et møte med juristen om et nytt anbud. Men to minutter før ti banket det på døren til kontoret hans på en måte verken ansatte eller bud noen gang banket. Døren ble åpnet uten at han rakk å svare.