– Juridisk rådgivning, vær så god.

– Hei. Jeg heter Inger. Jeg trenger hjelp med skilsmisse og deling av eiendom.

Det ble stille i et sekund.

– Kan du komme innom i morgen klokken ti?

– Ja.

– Skal du notere adressen?

Jeg skrev den ned, avsluttet samtalen og lot fingertuppen gli over klokkereimen rundt håndleddet. Det var noe jeg alltid gjorde når jeg måtte samle meg. Inni meg var det merkelig stille. Ikke tomt, men rolig på den måten det blir når beslutningen allerede er tatt, og bare handlingen gjenstår.

Telefonen blinket igjen. Trettende anrop fra Erik.

Jeg trykket avvis og satte mobilen på lydløs.

Neste morgen på jobb sto jeg og fordelte esker med skruer, plugger og beslag i hyllene og forsøkte å la være å tenke. Det gikk dårlig. Hendene mine gjorde det de skulle, av gammel vane: pall til reol, reol til pall, strekkode, kontroll, videre. Hodet mitt sto derimot fast, som en dør som hadde kilt seg i karmen.

Svein, truckføreren, kom trillende med en ny leveranse. Han kikket på meg, men spurte ikke om noe. Svein hadde jobbet på lageret i sju år og mestret kunsten å la folk være i fred. Jeg tok imot følgeseddelen, signerte og talte over varene. Hundre og førtifire pakker. Alt stemte. På lageret stemte ting alltid. Hjemme gjorde de aldri det.

Klokken ti ringte Lars. Det var kollegaen til Erik, han som hadde sittet ved bordet på lørdag.

– Hei, Inger. Det er Lars. Erik ba meg si at han … ja, at han kanskje tok litt hardt i.

– Mhm.

– Kanskje du kunne komme hjem? Han går bare rundt og er helt ute av seg.

– Lars, hva har han sagt til deg? At jeg dro på grunn av øl?

En kort pause fulgte.

– Vel … noe i den retningen.

– Skjønner. Takk for at du ringte.

Jeg la på. «Noe i den retningen.» Ti år. Utallige kvelder med kjefting. Ydmykelsen foran seks mennesker. Alt redusert til «noe i den retningen».

I lunsjen satt jeg på pauserommet med en plastboks med bokhvete da Erik kom inn på lageret. Jeg hørte stemmen hans før jeg så ham. Han snakket med vekteren ved inngangen, og tonen var umiskjennelig: pressende, hard, vant til å få viljen sin. Vekteren slapp ham gjennom.

Erik kom gående mellom reolene og så seg rundt som en mann som aldri hadde satt sin fot på et lager før, og som ikke forsto hvorfor et sted kunne trenge så mange hyller.

Jeg gikk ut fra pauserommet og stilte meg ved mottaksdisken. Da han fikk øye på meg, satte han opp farten.

– Inger. Hvor er papirene?

Ikke hei. Ikke hvordan går det med deg. Bare papirene.

– Hvilke dokumenter?

– Ikke lat som du ikke skjønner. Vigselsattesten, kontrakten på leiligheten, papirene til hytta. Jeg har snudd hele huset på hodet. De er borte.

Jeg ble stående og se på ham. Ansiktet hans var rødt, jakken hang åpen, hendene var knyttet. For to dager siden hadde han stått på nøyaktig samme måte, bare ved spisebordet, foran gjestene. Nå sto han mellom esker med skruer og plugger. Kulissene var byttet ut, men rollen spilte han likt.

– Jeg har dem.

– Gi dem tilbake.

– Nei.

Han tok et skritt nærmere. Stian, som jobbet på lageret, kikket fram bak en reol. Han sa ingenting, men han gikk heller ikke sin vei.