– Inger, jeg tuller ikke.

– Det gjør ikke jeg heller, Erik. Dra hjem. Jeg er på jobb.

Han ble stående i kanskje ti sekunder til. Pusten hans gikk tungt. Så snudde han brått og marsjerte mot utgangen. Ved døren stanset han og så seg over skulderen.

– Dette kommer du til å angre på.

Stian så spørrende på meg. Jeg trakk bare på skuldrene og gikk tilbake til bokhveten min. Den var blitt kald. Jeg spiste den likevel. Det var ikke første gang.

Rundt lunsjtider ringte mor. Hun brukte den stemmen hun alltid hadde når hun allerede hadde bestemt seg for hva som var riktig for meg.

– Inger, jeg snakket med Liv i dag.

Liv var naboen hennes. Hun visste alt om alle, og det hun ikke visste, gjettet hun seg til.

– Liv sier at Erik går rundt på jobben og forteller at du har flyttet inn hos en annen mann.

Jeg stoppet midt mellom reolene. I armene holdt jeg en kasse med skruer. Tolv kilo.

– Hva sa du?

– At du har en annen. At det var derfor du dro.

Jeg løftet kassen opp på hyllen. Forsiktig. Rett. Akkurat etter merket. Slik jeg gjorde hver dag. Slik jeg alltid hadde gjort alt: pent, nøyaktig, uten å lage bråk.

– Mamma. Han kastet meg ut foran folk. Foran vennene sine. Seks personer så det.

– Ja, men du vet hvordan folk snakker. Kanskje han ble såret og sa noe dumt.

– Hører du hva du sier nå? Han sa: kom deg ut. Mens alle satt der. Og nå påstår han at jeg har stukket av til en elsker. Og du ringer meg for å spørre om det stemmer?

Mor ble stille.

– Jeg spør ikke fordi jeg tror det er sant. Jeg vet jo at det ikke er sant. Jeg vil bare at du skal komme hjem igjen og ordne opp.

– Ordne opp? Hvordan da? Skal jeg be om unnskyldning igjen fordi ølet ikke var kaldt nok?

– Inger, man kaster ikke bort ti år. Faren din og jeg holdt sammen i tjueåtte år, og det gikk da fint. Vi levde helt normalt.

Jeg sto mellom hyllene. Det luktet metall og maskinolje. Et sted inne på lageret durte trucken. Normalt. Mor hadde levd tjueåtte år med en mann som kunne tie i ukevis, og hun kalte det normalt.

– Mamma, er du lykkelig?

Stillheten som fulgte, var lang. Like lang som alle de ukene far hadde gått rundt uten å si et ord.

– Hva har lykke med dette å gjøre, Inger? Familie handler om ansvar.

– Det vet jeg. Det er nettopp derfor jeg dro. Fordi jeg også har ansvar. Overfor meg selv.

Hun sukket lavt. Hun svarte ikke. For første gang jeg kunne huske, var det hun som la på først.

Jeg puttet telefonen tilbake i lommen og fortsatte med eskene. Det var fire timer igjen av vakten. Neste morgen klokken ti skulle jeg til juristen. Mappen lå i vesken, og ikke én eneste gang den dagen sjekket jeg om den fremdeles var der. Jeg visste at den var der. På samme måte som jeg visste at jeg ikke kom til å dra tilbake til Erik.

Advokatkontoret lå i andre etasje i en gammel bygård like ved torget. En smal gang med slitt linoleum, en dør med et lite skilt, ikke noe mer. Inne var det et skrivebord, to stoler og mapper stablet i hyller. Juristen var en kvinne på rundt femti, med kortklipt hår og briller i snor rundt halsen. Hun presenterte seg som Astrid.