Etter den episoden foreslo jeg at vi kunne snakke med en psykolog. Sammen. Erik lo så høyt at det bar helt ut på kjøkkenet.

«Det er ingenting galt med meg,» sa han. «Det er du som er hysterisk.»

Jeg tok det aldri opp igjen.

Mamma satte seg ved siden av meg i sofaen. Fingrene hennes luktet løk; hun hadde stått og hakket den til suppe da jeg ringte kvelden før, litt over ti.

– Jenta mi, sa hun lavt. – Menn er nå engang sånn. Du må holde ut litt. Ti år kaster man ikke bare fra seg.

– Mamma, han kastet meg ut foran seks mennesker.

– Han hadde fått for mye å drikke. Det kan skje den beste.

Jeg ble sittende og se på henne. Mamma hadde levd med faren min i tjueåtte år. Han ropte aldri. Han tidde. Ikke i timer, men i uker. Den stillheten var verre enn skriking, men mamma ville aldri innrømme det. For henne var det å tåle ikke bare en vane; det var en dyd. Hun holdt ut fordi hun oppriktig mente at det var det riktige. Og hun ønsket at jeg skulle mene det samme.

Telefonen lyste opp igjen. Tolvte ubesvarte anrop.

Jeg reiste meg, gikk ut på kjøkkenet og tappet vann rett fra kranen. Det var lunkent, slik vannet alltid var i den gamle blokka. Jeg drakk hele glasset i ett drag og satte det fra meg i vasken.

Mappen lå i vesken min. Jeg trengte ikke åpne den. Jeg kunne innholdet utenat. Vigselsattesten, med nummer og dato. Kjøpekontrakten på leiligheten, en toroms i Kirkegata, kjøpt i 2017 og registrert på oss begge. Hyttetomten på Geilo, seks hundre kvadratmeter, formelt skrevet på Erik, men betalt mens vi var gift. Bilen sto også i hans navn. Kontoutskriftene viste at han på tre år hadde brukt mer enn hundre og femti tusen kroner på jakt og utstyr. Våpen, ammunisjon, båt, fiskestenger, medlemsavgift i klubben hvert år. Fire–fem tusen kroner i måneden gikk til hans interesser. Min lønn som lageransvarlig var rundt trettito tusen utbetalt. Av dem forsvant over tjue tusen til strøm, husleie, felleskostnader og mat.

I åtte år hadde jeg levd med underskudd. Ikke bare økonomisk, men regnskapsmessig, nesten matematisk. Det han brukte på seg selv, var større enn det jeg brukte på hjemmet vårt. Likevel så han på det som rettferdig, fordi han tjente mer enn meg.

Jeg tok fram mobilen. Bladde forbi de tolv tapte anropene fra Erik og fant kontakten jeg hadde lagret som: «Juridisk rådgivning, fra Marit K.»

Marit jobbet som juridisk konsulent i et firma på andre siden av veien fra lageret vårt. Før pleide vi å stå sammen på trappen og røyke i pausene; jeg sluttet for to år siden, men den gangen røykte jeg fortsatt. En vinterdag hadde hun plutselig spurt:

«Inger, går det egentlig bra hjemme hos deg?»

Jeg svarte at det gikk fint.

Hun hadde sett lenge på meg før hun sa: «Hvis det en dag ikke går fint lenger, har jeg nummeret til et godt advokatkontor. De tar familiesaker.»

Jeg lagret nummeret. I fire måneder lå det i kontaktlisten uten at jeg brukte det. Jeg trodde jo fortsatt at det ville ordne seg.

Nå trykket jeg på ring.

Etter tre signaler svarte en kvinne. Stemmen hennes var nøktern, rask, profesjonell.