En kunde fra Drammen ringte for å få bekreftet tidspunktet for montasje. Medarbeideren som hadde overtatt prosjektet, fant ingen bekreftelse fra teknisk avdeling og oppga datoen fra en gammel fremdriftsplan.

Montasjelaget var på det tidspunktet allerede satt opp på et annet oppdrag.

Arbeidet måtte flyttes, og kunden måtte få en forklaring.

Deretter ba en leverandør om en presisering knyttet til komponentene. E-posten ble videresendt til tre ansatte samtidig, men hver av dem gikk ut fra at en av de andre ville svare.

Fire dager senere stengte leverandøren ordren.

Produksjonen sto igjen uten delene den trengte.

Avdelingslederen kalte inn medarbeiderne og krevde en forklaring.

De viste ham e-posttråden, der det tydelig fremgikk at alle hadde mottatt meldingen.

— Hvorfor skjedde ikke slikt da Anna håndterte dette?

— Hun utpekte alltid én ansvarlig og fulgte opp at svaret faktisk ble sendt, sa en av medarbeiderne.

— Da får dere gjøre det samme.

— Vi har ikke tilgang til alle prosjektene.

— Skaff dere tilgang.

— Og vi har ikke nok tid. Alle har fortsatt hovedjobben sin i tillegg.

Etter to uker stoppet flere prosjekter nesten samtidig.

Én kunde fikk ikke papirene som trengtes for å slippe montørene inn.

En annen fikk tilsendt en gammel versjon av tegningene.

På en tredje ordre ble utstyret produsert i tide, men ingen hadde bekreftet transporten.

Lars innkalte til hastemøte.

— Hvorfor begynner alt å falle fra hverandre bare fordi én spesialist har sluttet?

Avdelingslederen la Annas oppgaveliste foran ham.

— Fordi hun gjorde arbeidet til flere personer.

— Dere fordelte jo oppgavene.

— På fire ansatte. Men de rekker ikke over det.

— Da jobber de for dårlig.

Per rynket pannen.

— De jobber helt normalt. Det er bare det at ingen tidligere har tatt høyde for det reelle omfanget.

— Vi trenger ikke å gjøre en tidligere ansatt til en legende.

— Jeg gjør henne ikke til en myte.

— Jeg har sett hva hun faktisk gjorde i tolv år.

Direktøren trommet kort med fingertuppene mot bordplaten.

— Finn en erstatter.

Stillingsannonsen ble lagt ut allerede samme dag.

Det kom erfarne folk til intervjuene. Flere hadde solide CV-er og snakket trygt om systemer, kunder og produksjon. Men idet de fikk se hele listen over oppgaver, endret uttrykket deres seg. Noen ba om at ansvaret måtte deles mellom flere stillinger. Andre takket høflig nei før de i det hele tatt hadde rukket å forlate møterommet.

Til slutt ansatte de likevel én kandidat.

Han holdt ut i tre uker.

Først forsøkte han å sette seg inn i alle prosjektene. Deretter ba han om å få en assistent. Da ledelsen avslo, leverte han oppsigelsen.

Den neste som kom inn, hadde lang erfaring med kundekontakt, men forsto nesten ingenting av produksjonen. Hun lovet kundene frister uten å sjekke med verkstedet, og havnet stadig i diskusjoner med ingeniørene.

Etter en måned ble de enige om å avslutte samarbeidet.

Den tredje spesialisten fant Lars gjennom egne kontakter. På intervjuet virket han selvsikker, snakket høyt og lovet at han raskt skulle få orden på alt.

Allerede i den andre uken klarte han å rote bort papirene til en stor ordre.