I den fjerde uken erklærte han at arbeidsmengden ikke sto i forhold til stillingen.

På tre måneder hadde firmaet rukket å bytte ut flere ansatte.

Annas tidligere ansvarsområder lå fortsatt spredt mellom fire personer, men selv samlet klarte de ikke å dekke alt. Hver uke dukket det opp nye feil. Folk begynte å sitte igjen etter arbeidstid. Irritasjonen mellom avdelingene vokste. Lederne kranglet om hvem som skulle svare kunden, og hvem som egentlig hadde ansvaret for å kontrollere endringer.

Lars sluttet etter hvert å si at en ny person kunne finnes på noen få dager.

Første gang han ringte Anna, hadde det gått en måned siden hun sluttet.

Hun satt på sitt nye arbeidssted og ledet et møte med teamet sitt. Da hun så det velkjente nummeret på skjermen, lot hun telefonen ligge.

Senere sendte direktøren en melding og ba henne ringe tilbake.

Anna kontaktet ham først om kvelden.

— Vi er villige til å diskutere at du kommer tilbake, begynte han, uten engang å hilse.

— Jeg har ingen planer om å vende tilbake.

— Ikke vær for rask med å avslå. Betingelsene vil være annerledes.

— Takk, men jeg har allerede tatt beslutningen min.

— Vi kan tilby deg en lederstilling.

Anna snudde blikket mot vinduet på kontoret sitt. Utenfor glasset var kollegene på vei hjem. Klokken var nøyaktig seks.

— Den stillingen burde dere ha tilbudt tidligere.

— Situasjonen var en annen den gangen.

— Nei. Det eneste som var annerledes, var deres oppfatning av hva arbeidet mitt faktisk innebar.

Lars forsøkte å dreie samtalen over på prosjektene.

— Du forstår vel at selskapet taper penger nå.

— Jeg overleverte alle dokumenter og instrukser.

— Papirer kan ikke erstatte erfaring.

— Det er jeg enig i.

Det ble stille i andre enden.

— Si hvilke krav du har.

— Jeg har ingen krav. Jeg kommer ikke tilbake.

Hun avsluttet samtalen høflig.

Noen uker senere ringte han igjen.

Denne gangen tilbød han en bedre avtale og større fullmakter.

Anna sa nei på nytt.

Den tredje samtalen kom i november. Da lød direktøren merkbart roligere.

— Kanskje du i det minste kunne ha veiledet de ansatte?

— Nei.

— Hvorfor ikke?

— Fordi jeg har en ny jobb. Jeg har ikke tenkt å bruke kveldene mine på å rydde opp i problemene til et selskap jeg har forlatt.

Etter det ringte han ikke mer.

De første ukene på det nye stedet var likevel ikke enkle.

Anna måtte bli kjent med mennesker hun aldri hadde jobbet med før, lære seg utstyr hun ikke kjente, og finne ut av feil andre hadde latt ligge. Forskjellen var at ingen forventet at hun skulle ta alt på egne skuldre i stillhet.

På det første møtet med lederne la hun frem en oversikt over hvordan avdelingene burde samarbeide.

— Slik det fungerer nå, flyter informasjonen tilfeldig. Vi må ha ansvarlige personer på hvert trinn og et felles register for alle endringer.

Anders studerte skjemaet.

— Hvor lang tid trenger du?

— To måneder for å få systemet i gang. Deretter én måned til kontroll og justering.

— Hvilke ressurser må du ha?

Anna ramset dem opp.

Ingen sa at hun sikkert klarte seg fint uten.

Ingen foreslo at hun kunne gjøre alt alene.