— Nei. Frem til forrige uke takket jeg nei hver gang.

— Hvor skal du?

— Til en annen produksjonsbedrift.

— I tilsvarende stilling?

— Som leder for et fagområde.

Smilet hans ble mindre sikkert.

— Jeg skjønner. Vel, vi skal ikke holde deg igjen. Vi finner en erstatter i løpet av noen dager.

Anna lot være å svare på det.

— Jeg har forberedt overlevering av prosjektene.

— Gi alt til avdelingslederen.

— Greit.

Hun gikk ut av kontoret og vendte tilbake til arbeidet.

Før lunsj visste hele kontoret det.

Per kom først bort til henne.

— Så du gjorde det til slutt?

— Ja.

— Bra.

— Du spør ikke engang hvor jeg skal?

— Spiller det noen rolle? Der har de i det minste forstått hvem de ansetter.

Etter ham kom medarbeiderne hun selv hadde lært opp.

Noen prøvde å få vite grunnen. Andre spurte om det ikke var mulig å snakke med direktøren og finne en løsning.

Erik Hansen holdt seg unna.

Først mot kvelden kom han bort.

— Er det på grunn av det møtet?

— Ikke bare det.

— Jeg ville forklare direktøren at feilen lå hos oss.

— Du kunne ha gjort det under møtet.

Erik ble rød og så ned.

— Han hører jo ikke på noen uansett.

— Men du tidde svært overbevisende.

— Anna, jeg trodde ikke du faktisk kom til å si opp.

— Det er nettopp problemet. Ingen trodde noen gang at jeg kunne slutte å rette opp andres feil.

De siste dagene hennes gikk rolig for seg.

Anna saboterte ingenting og gjorde ingen forsøk på å etterlate kaos. Tvert imot skrev hun detaljerte instrukser, holdt møter med kolleger og sorterte dokumentene prosjekt for prosjekt.

Hver eneste oppgave hun hadde hatt, ble ført opp separat.

Listen ble så lang at avdelingslederen flere ganger bladde tilbake til første side.

— Har du virkelig gjort alt dette alene?

— Ja.

— Hvorfor står ikke halvparten av dette i stillingsbeskrivelsen din?

— Fordi oppgavene ble lagt til litt etter litt.

— Hvem skal alt overføres til?

— Det må du avklare med direktøren.

Ledelsen fordelte ansvaret mellom fire personer.

Én kvinne fikk kontraktsoppfølgingen. En annen skulle ha kontakten med montasjelagene. To spesialister overtok kundene og koordineringen av leveranser.

På papiret så løsningen fornuftig ut.

Men allerede på det første møtet ble det klart at det ikke holdt å dele opp oppgavene.

Alt hang sammen med alt.

For å bekrefte en dato overfor kunden måtte man vite hvor langt produksjonen var kommet. For å bestille utstyr måtte siste versjon av prosjektet kontrolleres. For å sende montørene ut måtte adgangen til objektet være avklart, og man måtte vite at kunden hadde gjort lokalene klare.

Anna hadde sett hele kjeden under ett.

De andre kjente bare sine egne bruddstykker.

Den siste arbeidsdagen samlet kollegene seg på møterommet. De hadde med blomster og en liten gave.

Anna takket dem alle, men holdt ingen lang tale.

— Ta vare på hverandre, og ikke si ja til å gjøre andres arbeid i det uendelige bare fordi dere klarer det raskere.

Maria klemte henne.

Per fulgte henne til utgangen.

— Tror du de kommer til å forstå?

Anna så nedover den velkjente korridoren.

— Ikke med en gang.

De første problemene dukket opp allerede to dager senere.