— Er de fordelt etter kunder eller etter prosjektfaser?

— Foreløpig etter kunder. Men ordningen fungerer ikke.

— Fordi én medarbeider får ansvar for alt på en gang, uten å ha myndighet til å påvirke de andre avdelingene.

Anders smilte.

— Nettopp derfor har vi invitert deg.

Samtalen varte i nesten to timer.

Anna stilte spørsmål om programmene de brukte, hvordan produksjonen var bygget opp, og hvordan informasjonsflyten faktisk fungerte i hverdagen.

om fullmaktene den nye lederen skulle ha, og hvordan beslutninger skulle godkjennes.

Ingen avbrøt henne. Ingen antydet at spørsmålene var unødvendige.

Mot slutten av møtet sa Anders:

— Vi trenger noen dager på å utarbeide et konkret tilbud. Men jeg vil ikke late som om vi vurderer deg opp mot en lang rekke andre kandidater. Vi har fulgt med på arbeidet ditt lenge, og det er nettopp deg vi ønsker oss.

Da Anna forlot bygningen, var klokken blitt over ni.

Augustkvelden var mild. Folk gikk langs fortauet, en buss brummet ved holdeplassen, og fra et åpent kafévindu sivet det stemmer ut i gaten.

Hun stanset ved bilen og smilte bredt for første gang den dagen.

Ikke fordi hun allerede hadde bestemt seg for å slutte.

Men fordi fremmede mennesker i løpet av to timer hadde stilt henne flere meningsfulle spørsmål om arbeidet hennes enn hennes egen ledelse hadde gjort på flere år.

Det formelle tilbudet kom fire dager senere.

Anna ble tilbudt å lede området for prosjektoppfølging. Lønnsbetingelsene var nesten dobbelt så gode som før, men det som betydde mest for henne, var myndigheten som fulgte med stillingen. Hun kunne bygge opp et team, endre arbeidsflyter og delta på ledermøter.

Hun leste gjennom dokumentet to ganger.

Deretter åpnet hun kalenderen sin og skrev ned fordeler og mulige fallgruver.

Vanen med å kontrollere alt grundig gjorde at hun aldri tok store avgjørelser bare på følelser.

I selskapet hun jobbet i nå, kjente hun hvert kontor og alle de vanskelige punktene i prosessene. På det nye stedet måtte hun begynne nesten helt på nytt.

Samtidig betydde det å bli værende at hun aksepterte at arbeidet hennes ikke hadde noen verdi så lenge alt gikk knirkefritt.

Mandag morgen kom Anna tidligere enn vanlig.

Hun laget en oversikt over alle pågående prosjekter, med frister, ansvarlige personer, kundekontakter og mulige risikopunkter. I tillegg satte hun opp en egen liste over oppgaver som ennå ikke var avsluttet.

Først da skrev hun oppsigelsen.

På HR-kontoret satt Maria noen sekunder og stirret på arket.

— Mener du dette?

— Helt og fullt.

— Har du allerede fått ny jobb?

— Ja.

— Vet Lars det?

— Han får vite det nå.

Direktøren tok imot henne tjue minutter senere.

Han snakket i telefonen og pekte mot stolen med en kort håndbevegelse. Anna satte seg ikke. Hun la oppsigelsen foran ham og ventet til samtalen var over.

Lars lot blikket gli over teksten.

— Så du valgte å følge rådet mitt likevel?

— Jeg har takket ja til et tilbud fra et annet selskap.

— Det gikk fort.

— De har invitert meg i flere måneder.

Direktøren trakk på smilebåndet.

— Da har du altså planlagt dette lenge.