Etter møtet tok Per henne igjen ute i korridoren.

— Hvorfor sa du ingenting?

— Prosjektet går videre. Det er det viktigste.

— Da kommer de til å fortsette å tro at alt ordner seg av seg selv.

— Jeg trenger ikke applaus.

Den gangen mente hun det oppriktig. Hun trodde fremdeles at anerkjennelsen nok ville komme senere.

Det gjorde den ikke.

Derimot begynte tilbudene fra andre selskaper å dukke opp.

Første gang var det en tidligere kollega, nå ansatt hos en konkurrent, som ringte henne.

— Vi trenger en person som kan bygge opp prosjektoppfølgingen fra bunnen av. Du passer perfekt.

Anna takket nei.

Hun ønsket ikke å forlate et arbeidsmiljø der hun kjente hver eneste medarbeider. Her fantes mennesker hun hadde stått sammen med gjennom oppstarten av nye produksjonslinjer, flyttingen av lageret og flere krevende år.

Et halvt år senere kom det neste tilbudet.

Så enda ett.

Alle steder ble hun tilbudt en mer ansvarsfull stilling, men Anna fant alltid en grunn til å bli.

Noen ganger hadde selskapet nettopp tatt inn en stor ordre som hun ikke ville forlate halvveis. Andre ganger kom det nye ansatte som måtte læres opp. Eller så sluttet nok en fagperson, og Anna overbeviste seg selv om at det ville være galt å gå midt i en vanskelig periode.

Hun la ikke merke til at den vanskelige perioden i dette firmaet aldri tok slutt.

Om sommeren fikk selskapet ny eier, og kort tid etter kom det også en ny direktør.

Lars hadde bakgrunn fra en stor handelskjede, og allerede fra første dag gjorde han det klart at han hadde tenkt å få orden på ting.

På et allmøte sa han:

— Jeg tror ikke på uerstattelige mennesker. Hvis en prosess hviler på én ansatt, er det prosessen som er feil organisert.

Det hørtes fornuftig ut.

Anna var til og med enig.

Hun hadde i lang tid foreslått at ansvaret burde fordeles bedre, og at de burde opprette ett felles arkiv slik at viktig informasjon ikke ble liggende hos noen få enkeltpersoner. Men hver gang hadde ledelsen skjøvet det foran seg.

— Akkurat nå har vi ikke tid.

— Vi tar det når kvartalet er avsluttet.

— Så lenge alt fungerer, trenger vi ikke gjøre det mer komplisert.

Den nye direktøren begynte likevel ikke med prosessene.

Han kuttet to ansatte i driftsavdelingen, sa opp avtalen med én av transportørene og slo flere stillinger sammen.

Deretter ba han lederne lage oversikter over hvilke medarbeideres oppgaver som kunne fordeles på andre.

Om Anna visste han nesten ingenting.

I bemanningsplanen sto hun oppført som seniorrådgiver. Stillingsinstruksen hennes inneholdt fortsatt mindre enn halvparten av det hun faktisk gjorde hver eneste dag.

På det første møtet spurte direktøren:

— Hva er det konkret du arbeider med?

Anna begynte å gå gjennom prosjektene, kundene og de interne ansvarsområdene sine.

Han avbrøt henne.

— Det der er generelle formuleringer. Jeg trenger målbare resultater.

Hun laget en grundig rapport.

Der kom det tydelig frem at størstedelen av de aktive prosjektene på en eller annen måte gikk gjennom henne. Men Lars leste bare den første siden.

— Altfor mye tekst.

Etter det sluttet Anna å forsøke å gjøre inntrykk på ham.