I løpet av tolv år hadde flere titalls nykommere vært innom pulten hennes.

Noen sluttet etter kort tid. Andre rykket oppover. Flere av dem Anna hadde lært opp helt fra starten, endte etter hvert som avdelingsledere.

Selv ble hun stående på samme nivå.

En gang ble stillingstittelen endret, og ordet «senior» ble lagt til. Men ansvarsområdet vokste langt mer enn posisjonen hennes i organisasjonen.

Anna tok opp spørsmålet om forfremmelse flere ganger.

Den første direktøren lovet at de skulle komme tilbake til saken så snart et krevende prosjekt var avsluttet.

Prosjektet ble avsluttet, men direktøren gikk videre til et annet selskap.

Etterfølgeren hans forklarte at det foreløpig ikke fantes noen passende stilling i strukturen.

— Du gjør jo en utmerket jobb allerede, la han til. — Hvorfor endre på noe som fungerer?

Den gangen oppfattet Anna nesten ordene som ros.

Hun trodde ledelsen så innsatsen hennes, men bare ventet på det riktige tidspunktet.

Det tidspunktet kom aldri.

Arbeidsoppgavene kom derimot jevnlig.

Først sluttet medarbeideren som hadde ansvar for serviceavtalene. Det tok lang tid å finne en erstatter, og derfor ble oppgavene midlertidig lagt over på Anna.

Etter noen måneder bestemte ledelsen seg for at hun allerede hadde kommet inn i det, og at det ikke var nødvendig å ansette en egen person likevel.

Så forsvant koordinatoren for montasjeteamene.

Da fikk Anna enda en del av prosessen: godkjenning av utreiser, adgangstillatelser og overnatting for de ansatte.

Da assistenten til prosjektlederen ble kuttet, havnet også regnearkene og rapportene hans hos henne.

Ingen ga henne noen formell, oppdatert stillingsbeskrivelse. Alt skjedde bare i det stille.

— Kan du ta dette et par uker?

— Se på det inntil vi finner noen.

Og hver gang begynte forklaringen med det samme ordet: «Du».

— …kjenner kunden bedre enn noen andre.

— Det finnes ingen andre som kan ta det.

Anna sa ja.

Og sannheten var at hun faktisk fikk det til.

Når noe skar seg, var det henne folk oppsøkte. Når et dokument ble borte, var det hennes telefon som ringte. Når en kunde begynte å protestere mot forsinkelser, var det Anna som fant en løsning begge parter kunne leve med.

Hun tok sjelden kampen.

For henne var det enklere å rette opp feilen selv enn å bruke to dager på å finne ut hvem som egentlig skulle ha gjort jobben.

Kollegene vendte seg til det.

Ledelsen også.

Etter hvert oppsto det en uskreven regel i firmaet: hvis en oppgave hadde låst seg helt, skulle den skyves over til Anna.

En gang stoppet en stor ordre opp fordi en sjelden komponent manglet. Innkjøpsavdelingen hevdet at levering ville ta minst en måned. Kunden truet med å heve avtalen.

Anna gikk gjennom arkivet med gamle prosjekter, fant et selskap de flere år tidligere hadde bestilt lignende utstyr til, tok kontakt med en tidligere leverandør og oppdaget at de riktige delene lå på lager i et nabofylke.

Fire dager senere var ordren i gang igjen.

På møtet etterpå roste direktøren innkjøpsavdelingen for rask og effektiv innsats.

Anna satt ved veggen og sa ikke et ord.