— Anna, mener du det?

— Helt alvorlig. Hun gikk forbi ham mot døren. — Jeg har ingen planer om å lage middag til en mann som bruker mine penger uten å spørre. Jeg har heller ikke tenkt å vaske klærne hans. Dra til moren din. Der får du mat. Maria kan sikkert hjelpe også, nå som hun har penger og jobber med luksus.

Hun forsvant inn på soverommet. Låsen klikket ikke; hun låste seg ikke inne. Likevel var avstanden mellom dem i det øyeblikket så stor at ingen lås i verden kunne gjort den større.

Inger tok imot sønnen med åpne armer. Hun sa at Anna «bare var sliten», og at «det går nok over». Så redde hun opp til ham på det lille rommet hvor den gamle skolepulten hans fortsatt sto, og hvor det luktet svakt av møllkuler og gamle skap.

Maria dukket opp dagen etter, sprudlende og lett til sinns. Hun fortalte at hun allerede hadde fått time hos kirurgen, kysset broren på kinnet og sa at han var den beste. Så pratet hun i vei om den nye avdelingen, om hvilke parfymer de solgte der, og om en kunde som brukte mer på hudpleie enn andre brukte på en hel ferie. Humøret hennes var strålende. Det var det alltid når ting gikk hennes vei.

Erik ble sittende stille ved bordet.

Han ble sittende og betrakte søsteren. Han forsøkte å hente frem den følelsen han mente burde være der: varme, glede over takknemligheten hennes, i det minste en slags ro over å ha hjulpet en av sine egne. Men ingenting av det kom. Det eneste han kjente, var en tung klump bak brystbeinet.

De første dagene var til å holde ut. Moren satte frem suppe, rundstykker og alt mulig annet hun mente han trengte, syntes synd på ham og ristet på hodet over Anna.

— Hun har jo et vanskelig lynne, det skal hun ha, sa hun.

Erik orket ikke å protestere. Han hadde ikke krefter til det. Nettene ble dårlige. Den gamle sofaen var for kort, føttene fant aldri noen god plass, og han lå lenge våken med blikket festet i taket. Fra kjøkkenet hørte han moren og Maria småprate om hudpleie, om den nye kolleksjonen, om en eller annen mann som hadde handlet i luksusavdelingen.

Mot slutten av den andre uken tok han seg i å savne stillheten i leiligheten han hadde delt med Anna. Ikke en tom stillhet, men den egne, velkjente roen: Anna bøyd over regnearket sitt, bare avbrutt av et lite fornøyd snøft når hun fant riktig linje. Han savnet sokkene hennes som alltid ble liggende igjen ved sengen. Han savnet kaffen hun kokte altfor sterk.

I den tredje uken ba moren ham om å fikse kranen. Etterpå trengte hun skyss til markedet. Så ville Maria ha hjelp til å flytte et skap. Litt senere ba hun ham bli med i en butikk, og først da de kom dit, forsto han at han skulle være smakdommer mens hun prøvde klær.

— Du er mann, du sier det objektivt, forklarte hun.

Han sto mellom stativer med jakker og kjoler, hørte Maria spørre ekspeditøren om glidelåsen var solid, og tenkte: Jeg står her fordi jeg hørte på mamma.

Tanken var enkel. Og den traff presist.

Da måneden nærmet seg slutten, visste han det uten tvil: Han hørte ikke hjemme der. Ikke fordi moren var slem mot ham. Tvert imot, hun var glad i ham, hun stelte for ham og sørget for at han spiste. Men plassen hans var et annet sted. Hos kvinnen som førte oversikt i regneark og ikke klarte å sove uten sokker.