Det var fremdeles mye han ikke forsto.

I Eriks familie hadde penger alltid vært noe annet. Moren hans, Inger — en kvinne med permanentkrøller og en mening om absolutt alt — mente at penger fantes for å brukes. «Man lever bare én gang», sa hun, og fra hennes munn hørtes det ut som en komplett investeringsplan. Søsteren Maria hadde arvet samme syn. Hun kunne bruke penger med en letthet og eleganse som fikk det til å virke som om hun var født nettopp for den kunsten.

Året før hadde det vært episoden med pelsjakken.

Maria kom stormende inn til dem med lysende øyne og erklærte at hun hadde funnet «en fantastisk pelsjakke til nesten ingenting». Dette «nesten ingenting» viste seg å være et nokså presist beløp, og akkurat dit strakk ikke Marias penger til — hun manglet bare «bittelitt». Anna reiste seg fra bordet uten et ord og gikk ut på kjøkkenet. Erik hørte hvordan koppene klirret der inne; lavt, men med en behersket raseri i bevegelsene.

Han ga henne pengene, selvfølgelig. Maria var søsteren hans. Etterpå var Anna taus lenge, ikke fornærmet på vanlig vis, mer som om hun forsøkte å svelge noe som smakte vondt.

— En pelsjakke trenger man i Nord-Norge, sa hun til slutt. — Maria bor i Oslo, med t-bane og alt. Hva skal hun med pelsjakke?

— Vel … den er fin, sa Erik og trakk på skuldrene.

— Fin, gjentok Anna stille. — Jeg skjønner.

Hun nevnte ikke pelsjakken igjen. Likevel hendte det at Erik merket blikket hennes, særlig når Maria kom innom og slengte nettopp den jakken over knaggen i gangen som om den var en tilfeldig vindjakke. Da lå det noe i Annas øyne som han helst lot være å sette ord på.

Det hele begynte en onsdag, med en telefon fra moren hans.

Erik sto på kjøkkenet og laget kaffe. Anna var fremdeles på jobb, og leiligheten var stille bortsett fra den lave putringen fra kaffetrakteren. I andre enden av røret la Inger fram saken med den bestemte roen hun alltid hadde når avgjørelsen egentlig allerede var tatt, og telefonsamtalen bare var en formalitet.

— Maria trenger litt hjelp, sa hun. — Du skjønner vel selv for en mulighet dette er.

Maria jobbet som selger i en parfymeri- og kosmetikkbutikk. Hun trivdes der, det hadde hun sagt mange ganger: å stå pent kledd bak disken, forklare forskjellen på kremer og serum, legge en rask sminke på kunder som ville prøve noe nytt. Til nå hadde hun vært på en rimeligere avdeling, med produkter for folk flest. Kundene der var hyggelige nok, men mange telte kronene og spurte etter tilbud. Nå skulle hun flyttes over til luksusavdelingen. Ny disk, nytt klientell, helt andre provisjoner.

— Det er en annen type mennesker der, fortsatte Inger. — Damer som kan bruke mer på én ansiktskrem enn enkelte har igjen etter regningene. Og menn også, ordentlige menn, med penger og posisjon. Forstår du? Maria må se ut som hun hører hjemme der. Hun må vekke tillit.

Erik tok koppen fra benken, men glemte å drikke.

— Hva mener du med å se ut som hun hører hjemme der? spurte han forsiktig.

— Hun vil ta en ansiktsløftning, sa moren, som om hun fortalte at Maria hadde bestilt frisørtime eller kjøpt nye sko til jobben.