Da Erik kom hjem samme kveld, fant han meg bøyd over spisebordet. Rundt meg lå gamle mapper og plansjer, tegninger jeg ikke hadde tatt frem på flere år.

– Har du fått lyst til å mimre? spurte han og la armene rundt skuldrene mine.

– Jeg rydder bare litt i gamle saker, svarte jeg lett, som om det ikke betydde noe, og skjøv noen ark øverst i bunken. – Det er på tide å kvitte seg med det jeg ikke trenger.

Jeg nikket mot en mappe ved bordkanten.

– Kunne du tatt med denne til garasjen i morgen? Bare sett den et sted der den synes, så jeg husker å hente den senere.

Erik nikket uten å tenke mer over det. For ham var det en bagatell. Men jeg visste at Kari, nedbrutt og på jakt etter et sted å være alene, ofte dro innom familiens garasje. Der hadde hun et lite arbeidsrom.

Jeg ga henne et valg. En livbøye, kastet ut av en som selv aldri helt hadde passet inn. Nå var det opp til henne. Hun kunne la være å røre mappen, av stolthet. Eller hun kunne svelge bitterheten og bruke det som lå foran henne.

Tre døgn gikk. Tre døgn fulle av en stillhet som nesten dirret. Jeg spurte ikke Erik om noe, og han virket selv redd for å nærme seg temaet.

På den fjerde dagen stormet han inn i leiligheten med øyne som lyste.

– Du kommer ikke til å tro det! Kari! Prosjektet hennes ble godkjent!

Han grep meg rundt livet og snurret meg rundt midt på gulvet.

– Sjefen var helt fra seg av begeistring! Han sa at dette var nøyaktig det han hadde ventet på. Friskt, modig, genialt! Han kalte henne til og med et funn for kontoret. Et funn! Skjønner du det?

Jeg smilte, og en varm ro bredte seg i brystet mitt. Planen hadde virket.

– Hun er helt ute av seg av lykke, fortsatte Erik. – Hun sier at det bare slo ned i henne som et lyn. Hun låste seg inne i garasjen, og så kom ideen av seg selv.

– Hun har vært flink, sa jeg lavt. – Jeg er virkelig glad på hennes vegne.

Inger tok straks styringen og bestemte at dette måtte feires med middag. «Karis store triumf skal markeres!» erklærte hun over telefonen. Jeg forsto med én gang at det ikke bare kom til å bli en vanlig middag.

Det ville bli en kveld viet deres families overlegenhet, deres «styrke», deres «blod» og deres evne til å gripe sjansen. Og jeg var forventet å sitte der som et beskjedent publikum.

Denne gangen insisterte jeg på at middagen skulle være hos oss. Dessuten ba jeg Erik invitere én gjest til.

– Pappa? sa han forbauset. – Men han liker jo ikke slike sammenkomster.

– Vær så snill, ba jeg. – Si at jeg savner ham veldig. Og at jeg lager yndlingsrisottoen hans.

Kari strålte. Hun svevde nesten gjennom stuen vår mens hun tok imot gratulasjoner. Inger betraktet datteren med ren beundring og sendte meg innimellom et langt, talende blikk.

Et blikk som nærmest sa: «Ser du? Dette er hva blod og bakgrunn betyr.»

– Jeg har alltid visst at du hadde ryggrad, jenta mi, sa hun og glattet på servietten foran seg. – Denne sjefen deres, Lars, er jo av den gamle skolen. Slike mennesker lar seg ikke imponere av tom pynt. Han må ha sett noe i deg. Et potensial. Vårt potensial.