En endeløs tretthet over alltid å måtte bevise at jeg ikke var luft.

– Det handler vel ikke om tak på tingene, mamma, sa Kari plutselig og skjøv tallerkenen litt fra seg. Hun så rett på meg, og blikket hennes var skarpt som en glassflis. – Det er bare det at Anna er annerledes.

Hun er selvfølgelig en god kone for Erik. Det skal ingen ta fra henne. Men man må jo kunne si det som det er: Du passer ikke helt inn hos oss. Vi har andre koder, andre måter å forstå hverandre på.

Hun sa det uten å heve stemmen, nesten som om hun kommenterte været. Nettopp derfor traff ordene enda hardere. Erik trakk pusten brått, som om han var i ferd med å eksplodere, men under bordet klemte jeg hånden hans hardere.

Ikke nå.

Resten av kvelden ble stiv og anstrengt. Da døren til slutt gikk igjen bak gjestene, klarte ikke Erik å holde seg lenger.

– Dette er jo fullstendig over streken! Hva slags «koder» er det hun snakker om? For noe vås! Jeg skal ta en prat med dem. I morgen, om så!

– Ikke gjør det, sa jeg og ristet svakt på hodet mens jeg begynte å stable tallerkenene. Fingrene mine skalv litt. – Det kommer ikke til å forandre noe. Tvert imot. Da blir de bare enda sikrere på at de har rett. De vil si at jeg presser deg, at jeg går rundt og klager.

– Men vi kan ikke bare finne oss i dette heller!

– Nei, svarte jeg og møtte blikket hans. – Det skal vi heller ikke. Vi må bare gjøre det på en annen måte.

De neste to ukene gikk uten store utbrudd. Likevel lå uroen der hele tiden, som en svak summing i rommet. En kveld ringte Erik. Jeg hørte med én gang at noe var galt.

– Anna, det gjelder Kari … Hun har fått alvorlige problemer på jobben.

– Hva har skjedd? spurte jeg og la boken fra meg.

– Det prosjektet, vet du. Sjefen hennes har forkastet alle forslagene hennes. Han kalte det en «idébod full av møllkuler» og ga henne tre dager på å komme opp med noe helt nytt. Hvis ikke, er hun ferdig. Hun er helt fra seg.

Hjertet mitt hoppet over et slag. Jeg kjente faren min. Hvis han hadde brukt slike ord, var situasjonen virkelig alvorlig. Han slengte ikke rundt seg med ultimatum for moro skyld.

– Hun legger skylden på alle andre, fortsatte Erik. – Sier at sjefen er urimelig, at ideene hennes er geniale, og at han bare ikke skjønner dem. Og mamma heller selvsagt bensin på bålet.

– Hva tenker du? spurte jeg forsiktig.

– Jeg tror Kari har låst seg helt fast i dette med «soliditet» og «tradisjon». Hun har prøvd å lage noe tungt og monumentalt, mens kunden antakelig ønsket noe lettere, mer åpent.

Da falt en plan på plass i hodet mitt. Den var frekk. Risikabel. Men også den eneste som kunne fungere.

Jeg var jo utdannet arkitekt, selv om jeg aldri hadde arbeidet i yrket og i stedet hadde gått over til landskapsdesign. Men jeg hadde aldri sluttet å tegne.

For min egen del. Skissene mine var nesten det stikk motsatte av alt Erik hadde fortalt om: luftige bygg, store vindusflater fra gulv til tak, åpne linjer og en følelse av at huset gled rett over i naturen rundt. Akkurat den typen uttrykk far alltid hadde satt så høyt.