Hun sa ingenting mens hun låste opp skjermen. Fingrene hennes beveget seg raskt over glasset. Hun fant det siste oppringte nummeret: Lars. Så trykket hun på ringeknappen.

Erik gjorde en brå bevegelse mot henne, men stanset da han så ansiktet hennes. Det var ikke et ansikt han kjente. Det var kaldt, fremmed, ugjennomtrengelig.

Telefonen ringte igjen. På den andre siden svarte han nesten med det samme.

— Ja, Erik, hva er det nå?

Anna løftet mobilen til munnen. Stemmen hennes var rolig og klar, like skarp som vinterluft.

— Hei, Lars. Det er Anna.

Et øyeblikk ble det helt stille i den andre enden.

— Det blir ingen bil. Erik lyver for deg. Ha det bra.

Hun avsluttet samtalen uten å vente på svar.

Med den samme iskalde fatningen la hun telefonen fra seg på salongbordet, ved siden av platen med mønsteret «arktisk eik». Luften i rommet ble tykkere, seigere, nesten som harpiks. Den presset dem ikke ned; den omsluttet dem, stengte dem inne og gjorde det vanskelig å trekke pusten normalt.

Erik stirret på henne. Nå var det verken raseri eller selvgodhet igjen i ansiktet hans. Noe annet hadde dukket opp der. Noe mørkt og gammelt. Ansiktet til et menneske som ikke bare var blitt slått, men offentlig og grundig tilintetgjort.

Stillheten etter samtalen var verre enn ethvert skrik kunne ha vært. Den var tett, nesten håndgripelig, og fylte rommet til det ikke fantes plass igjen til luft. Erik sto som om lynet hadde truffet ham, med blikket festet på telefonen som lå urørlig på bordet.

Det virket som om han ikke engang trakk pusten.

Så begynte ansiktet hans, som bare et øyeblikk tidligere hadde vært blekt, langsomt å fylles med en mørk, usunn rødme. En muskel strammet seg ved kjeven. Han stirret på Anna, og i øynene hans var det ikke lenger spor av såret stolthet eller trang til å herske. Bare et rent, konsentrert hat lå og vred seg der.

Da han endelig fikk fram ordene, var stemmen nesten ikke til å kjenne igjen. Den var lav, kvalt, som om den kom opp gjennom gjørme.

— Hva… hva er det du har gjort? Du ydmyket meg foran Lars. Meg!

Han tok et skritt mot henne. Anna flyttet seg ikke en centimeter. Hun ble stående og se på ham, og nettopp denne roen, denne ugjennomtrengelige stillheten, så ut til å hisse ham enda mer opp enn det hun faktisk hadde gjort. Han stanset bare en meter fra henne, skjelvende i hele kroppen.

— Du tror du har vunnet, ikke sant? Du tror at siden dette er hiet ditt, så er det du som bestemmer her? — Blikket hans flakket rundt i rommet, vilt og forvrengt. — Jeg forakter alt sammen! De elendige drømmene dine! Plankene dine, tapeten din, den stakkarslige komforten din! I tre år har jeg bodd i denne svinestien, pustet inn lukten av maten din og latt som om dette var godt nok for meg! Som om du var en kvinne, og ikke en kalkulator med ambisjoner!

Noe i ham hadde løsnet fullstendig. Alle sperrer var borte. Ut av ham fosset alt han kanskje hadde samlet opp gjennom flere år: en skitten, grumsete strøm av forakt.

— Jeg trengte bilen for å komme meg vekk herfra! For i det minste noen timer om dagen å slippe å se det sure ansiktet ditt og dette falleferdige helvetet! Men du klamrer deg til småpengene dine som om de var det eneste du noen gang hadde fått til! Det er ikke en prestasjon. Det er en dom! En dom over det ynkelige livet ditt, der det ikke finnes noe annet enn jobb og denne støvete boksen av en leilighet!