— Og hva er det egentlig du har tenkt å få til her? Denne «Arktisk eik»-greia di, — han nikket mot prøven som lå på salongbordet, — er omtrent det mest smakløse du kunne ha funnet på. Ren småborgerlig pyntesyke. Landlig bling. Er det meningen at naboene skal komme inn og dåne: «Å, Anna, så flott og dyrt du har det!» Er det det du vil ha? Beundring fra de grå musene som er akkurat like kjedelige som deg?

Ordene hans var ikke bare fornærmelser. De var rettet med vilje mot selve kjernen i drømmen hennes. Han forsøkte ikke bare å frata henne pengene; han ville tråkke hele forestillingen hennes ned i skitten, gjøre tre år med forsakelser verdiløse, forvandle ønsket hennes om skjønnhet og et hjem som kjentes varmt og eget, til et ynkelig, smakløst innfall.

Anna svarte ikke. Hun så på mens han gikk rundt på det som skulle bli gulvet hennes, i rommet hun hadde kjempet seg frem til, og spyttet forakt inn i hver krok. Hun ropte ikke tilbake. Sinneutbruddet som nettopp hadde revet seg løs i henne, var borte. I stedet sto det igjen en kald, klingende tomhet og en tanke som var klar som glass.

— Min smak, Erik, angår meg, — sa hun lavt og jevnt, uten den minste skjelving i stemmen. Hun gikk bort til bordet, tok opp den samme prøven og tørket forsiktig av det skitne støvelmerket hans med to fingre. — Din smak har vi allerede fått stifte bekjentskap med. Husker du da du ville male veggene «auberginefarget»? Fordi kompisen din, Per, hadde det sånn i garasjen sin, og det visstnok var «mandig».

Smilets kant rykket til ved munnen hans. Det var ikke et slikt rolig, etsende svar han hadde ventet seg.

— Ikke vri på det! — knurret han. — Jeg snakker om en fornuftig investering! En bil er en verdi! Bevegelsesfrihet! Plankene dine er bare en passiv utgift! Penger gravd ned i gulvet! Jeg ser på dette strategisk, som mann, mens du bare styres av følelser! Du har skrapt sammen småmynt, og nå vokter du den som om det var en kongeskatt.

— Småmynt? — Anna la hodet svakt på skakke, og et farlig glimt tente i øynene hennes. — Ja vel. Småmynt. I tre år har jeg spart den opp fra den «stakkarslige kontorlønnen» min, mens jeg flyttet papirer fra én bunke til en annen, slik du pleier å si. Og hvor mye har du bidratt med til felleskassen fra de «strategiske» prosjektene dine? Skal vi regne litt på det?

Hun lot blikket hvile på ham et sekund før hun fortsatte.

— Ideen din i fjor om kryptoutvinning på balkongen, for eksempel. Hvor stor ble gevinsten? Å ja, stemmer. Minus fem tusen kroner til elektriker, fordi det geniale utstyret ditt svidde av hele anlegget. Og før det? Sportsbetting? Hvor mye tjente du der, min store strateg? Det eneste jeg husker, er at du kom til meg og ba om lån for å dekke gjelden din.

Hvert eneste ord var som en liten, skarp spiker hun slo inn i det oppblåste egoet hans med stø hånd. Hun hevet ikke stemmen. Hun la bare frem fakta. Tørre, uomtvistelige og dypt ydmykende fakta.

Erik stivnet midt på gulvet. Ansiktet hans ble ildrødt igjen. Han åpnet munnen for å svare, men ingenting kom ut. Hun hadde tatt våpnene fra ham. Den svulstige maskuliniteten hans, hele posituren som familiens overhode, smuldret bort under tyngden av den rolige, nådeløse sannheten hennes.