– «En stund»? Hva betyr det? spurte Anne. – En uke? En måned? Et helt år?

– Jeg vet ikke, sa han ærlig. – Så lenge det trengs.

Anne lukket øynene et øyeblikk og forsøkte å samle tankene. Hun elsket mannen sin. De hadde vært sammen i åtte år, og de hadde kommet seg gjennom mer enn én vanskelig periode. Men tanken på å bo under samme tak som svigermoren, kvinnen som ved enhver anledning fikk henne til å føle seg som en fremmed i sin egen familie, virket nesten uutholdelig.

– Jeg trenger tid til å tenke gjennom dette, sa hun til slutt. – Det er ikke en liten avgjørelse.

– Det er ikke tid, avbrøt Erik. – Foreldrene mine er allerede her. Tingene deres kommer i morgen.

– Hva? Anne kjente sinnet stige i henne som en brå bølge. – Har du bestemt alt allerede? Uten meg?

– Hva skulle skjedd hvis jeg hadde spurt? Erik så henne rett inn i øynene. – Du ville sagt nei. Og jeg klarte ikke å si nei til foreldrene mine.

– Så det jeg mener, betyr ingenting? Anne knyttet hendene hardt. – Er jeg bare luft i mitt eget hjem?

– Du er kona mi, og jeg elsker deg, sukket Erik. – Men de er foreldrene mine. Jeg kan ikke velge mellom dere.

– Jo, det kan du, sa Anne bittert. – Og du har allerede valgt. Du valgte dem. Uten å snakke med meg, uten å høre hva jeg mente, uten å gi meg en sjanse.

Hun snudde seg og gikk ut av rommet mens tårene presset seg frem og rant nedover kinnene. I gangen grep hun vesken og nøklene fra kommoden.

– Hvor skal du? Erik fulgte etter henne.

– Jeg må få luft, svarte hun kort uten å snu seg. – Ikke vent på meg til middag.

Hun ventet ikke på noe svar. Døren slo igjen bak henne, og idet heisen begynte å bevege seg nedover, tok hun frem telefonen og fant nummeret til venninnen.

– Hei, Maria. Kan jeg komme bort til deg? Jeg må virkelig snakke med noen.

Maria bodde i naboområdet, bare tjue minutter unna. De to hadde kjent hverandre siden skoletiden, og i alle vanskelige perioder hadde de vært hverandres trygge havn.

– Nei, men dette var litt av en nyhet, sa Maria og plystret lavt etter at Anne hadde fortalt alt. – Hva har du tenkt å gjøre nå?

De satt ved kjøkkenbordet hjemme hos Maria med hver sin kopp te med sitron. Anne stirret ned i koppen sin som om svaret kunne dukke opp mellom sitronskivene.

– Jeg vet ikke, innrømmet hun. – På én måte forstår jeg Erik. Foreldre er foreldre. Man kan ikke bare lukke døren for dem. Men på den andre siden … hvordan skal jeg klare å bo sammen med moren hans? Hun får meg allerede til å føle at jeg aldri er bra nok for sønnen hennes. Nå skal jeg møte henne hver morgen og hver kveld, dag etter dag. Vi kommer til å dele alt.

Badet, kjøkkenet, skapene – til og med de små rutinene i hverdagen kom til å bli noe de måtte forhandle om.

Maria løftet øyenbrynene og så talende på henne.

– Og hva med privatlivet deres? Dere er jo fortsatt nygifte, Anne. Jeg klarer nesten ikke å se for meg hvordan det skal fungere når foreldrene hans ligger på den andre siden av veggen. Du skjønner hva jeg mener.

Anne stønnet lavt og gjemte ansiktet i hendene.

– Det hadde jeg ikke engang rukket å tenke på. Herregud, dette blir jo et mareritt.