Et bittert smil gled over Annas ansikt.

– Du kjenner ikke Inger. Hun er overbevist om at sønnen hennes tilhører henne. Ingen kan elske ham slik hun gjør. Og en svigerdatter er alltid en fremmed kvinne som har stjålet den lille gutten hennes.

– Det høres vanskelig ut, sa Maria og nikket langsomt. – Men jeg tror likevel du bør prøve. Det er tross alt ekteskapet ditt det handler om.

Anna ble hos Maria den natten. Hun slo av mobilen og la den innerst i vesken. Hun orket ikke flere samtaler med Erik, ikke ennå. Først måtte hun få ro til å tenke, samle seg og bestemme hva hun egentlig ville.

Neste morgen dro hun hjem, med en uro i magen og en beslutning hun prøvde å holde fast ved. Erik hadde allerede gått på jobb. Inger sto på kjøkkenet og beveget seg bestemt mellom komfyren og benken, opptatt med frokosten. Da hun fikk øye på Anna, knep hun leppene sammen.

– Så du kom til slutt. Mannen din sov ikke hele natten. Han var bekymret for deg.

Anna lot kommentaren passere uten å svare på brodden i den.

– God morgen, Inger. Er Lars hjemme?

– Han gikk i butikken, svarte Inger uten å snu seg, mens hun rørte i en kjele. – Sett deg. Jeg skal gi deg frokost. Du er sikkert sulten.

Anna var nær ved å si nei, men ombestemte seg. Kanskje dette kunne bli en åpning, et roligere utgangspunkt for samtalen. Hun satte seg ved bordet.

– Takk. Jeg tar gjerne litt.

Inger satte en skål med grøt foran henne.

– Spis mens den er varm. Slik pleide jeg alltid å lage den til Erik. Havregrøt med smør og rosiner. Han har elsket det siden han var liten.

– Jeg vet det, sa Anna og nikket. – Jeg lager det ofte til ham i helgene.

– Bra, svarte svigermoren. – Da har du ikke helt glemt mannen din oppi alt arbeidet ditt.

Anna kjente irritasjonen stige igjen, varm og skarp, men hun presset den ned. Nå var ikke tidspunktet for å la seg trekke inn i en krangel.

Hun skjøv skålen litt til side og så rett på Inger.

– Vi må snakke sammen. Om situasjonen som har oppstått.

Inger satte seg overfor henne og foldet hendene.

– Snakke kan vi gjerne. Selv om jeg ikke ser hva som er å diskutere. Sønnen min har bestemt seg for å hjelpe foreldrene sine. Det er da helt naturlig.

– Jeg forstår at dere har havnet i en vanskelig situasjon, begynte Anna rolig. – Og jeg ønsker å hjelpe. Erik og jeg er en familie, og deres problemer berører også oss.

– Nettopp, sa Inger og nikket fornøyd. – Da er saken avgjort.

– Ikke helt. Anna tok et dypt åndedrag før hun fortsatte. – Leiligheten vår er for liten for fire voksne mennesker. Dette kan bare være midlertidig. Vi må lete etter en annen løsning.

– Som hva da? Inger la armene i kors.

– Kanskje vi kan finne en liten leilighet i nærheten som dere kan leie, foreslo Anna. – Erik og jeg kan bidra økonomisk så langt vi klarer. Eller … kanskje Erik har noen sparepenger jeg ikke kjenner til?

– Han har ingen sparepenger, svarte Inger kontant. – Alt gikk med til oppussingen. Til de italienske flisene du absolutt ville ha. Til de dyre garderobeskapene med skyvedører.

– Vi ønsket begge en ordentlig oppussing, svarte Anna, fremdeles med behersket stemme. – Og jeg er takknemlig for hjelpen dere ga oss. Men det betyr ikke at …