– At vi kjøpte oss retten til å bo hos dere? avbrøt Inger skarpt. – Slapp av, jenta mi, jeg skjønner utmerket godt at vi er en byrde for deg. Men Erik er sønnen min. Han ville aldri latt oss stå alene når vi trenger ham.

Anna rettet ryggen.

– Jeg ber ham ikke om å overlate dere til dere selv.

Anna valgte ordene sine med omhu og forsøkte å holde stemmen mild.

– Det eneste jeg ber om, er at vi sammen prøver å finne en løsning som kan fungere for alle. Erik stilte meg overfor et ultimatum: enten flytter dere inn hos oss, eller så blir det skilsmisse. Det er ikke rettferdig. Slike avgjørelser må tas i fellesskap, som en familie.

Inger ble sittende og se nøye på svigerdatteren. Det skarpe blikket hennes myknet nesten umerkelig.

– Vet du, Anna, jeg har aldri vært helt sikker på at du var det beste valget for sønnen min, sa hun til slutt. – Du er for selvstendig, for opptatt av jobben din, har jeg tenkt. Men jeg ser jo at du er glad i ham. Og han er glad i deg også, selv om han av og til oppfører seg som en sta unge.

Anna blunket forbauset. En slik innrømmelse hadde hun aldri ventet å høre fra Inger.

– Jeg skal snakke med Erik, fortsatte svigermoren. – Det skal ikke komme flere ultimatum. Vi finner ut av dette sammen. Kanskje det virkelig er best at vi leier noe i nærheten. Lars er pensjonist, men han tar fortsatt noen småjobber. Jeg kan også se meg om etter arbeid. På en eller annen måte skal vi klare oss.

– Takk, sa Anna lavt, og kjente det som om en tung bør ble løftet fra skuldrene hennes. – Jeg vil også hjelpe. Vi er jo tross alt familie.

Da Erik kom hjem fra jobb den kvelden, fant han kona og foreldrene sittende ved middagsbordet i fredelig samtale. Han stanset i døråpningen, tydelig overrasket, løftet brynene og satte seg forsiktig ned sammen med dem.

– Erik, vi har snakket ordentlig sammen, begynte moren hans. – Og vi har kommet fram til at det nok ikke er noen god idé at fire voksne mennesker skal bo fast i samme leilighet. Faren din og jeg skal lete etter et rimelig sted i nærheten. Dere hjelper oss så langt dere har mulighet.

Erik så fra moren til Anna. Forvirringen sto skrevet i ansiktet hans.

– Men hvordan skal…

– Ikke noe «men», avbrøt Inger bestemt. – Unge ektefolk trenger sitt eget hjem. Og for oss blir det også roligere. Det er ikke bare enkelt å holde tritt med dere unge. Enten spilles det musikk, eller så kommer det folk innom, eller så skjer det noe annet.

Anna sendte svigermoren et takknemlig smil. Hvem skulle trodd at denne bestemte, kantete kvinnen kunne vise så mye forståelse?

– Mens vi leter etter et sted å bo, blir vi her hos dere, fortsatte Inger. – Men ikke lenge. To uker på det meste. Og du, Erik, skal aldri mer presse kona di opp i et hjørne på den måten. Jeg oppdro deg ikke til å herske over henne.

Erik senket hodet, skamfull og utilpass.

– Unnskyld, sa han lavt. – Til dere alle. Jeg ble bare redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

– Nettopp derfor skulle du ha satt deg ned og snakket med oss, sa Inger med en tone som ikke levnet rom for innvendinger. – En familie betyr at man lytter til hverandre og viser respekt. Ikke at én person alene bestemmer alt og deler ut ordre.