Anna sto foran dem og så utover rommet. Hun så overraskede smil, varme blikk og oppriktig glede hos kollegene. Inger sto lenger bak og gliste bredt mens hun løftet tommelen i været. Og så fikk Anna øye på Lars. Han sto ved døren i en krøllete dressjakke, og ansiktet hans ble lengre for hvert ord direktøren sa. Han hadde kommet for å sette kona på plass foran alle. I stedet var han blitt vitne til hennes seier.

Etter møtet ble det servert enkel mat og drikke. Anna tok imot gratulasjoner, smilte, løftet glasset og takket dem som kom bort. Først da hun et øyeblikk ble stående alene, nærmet Lars seg.

— Så du er fornøyd nå? hvislet han lavt. — Du ydmyket meg foran alle sammen. Du skulle ha takket nei til stillingen. Hvem trenger deg i den avdelingen? Den er stengt om en måned, og du blir kastet ut med skam.

— Der tar du feil, svarte Anna uten å heve stemmen. — Avdelingen går allerede med overskudd. Og jeg er lederen. Med en lønn som er tre ganger høyere enn din, og med tjenestebolig inkludert. Men det var ikke derfor jeg ba deg komme.

Hun åpnet vesken, tok ut en mappe og rakte den til ham. Inni lå utskrifter: meldingene hans med elskerinnen, en kopi av det falske vitnemålet, bildet av brevet fra garasjen og adressen til moren hans utenfor Stavanger.

Lars ble kritthvit. Han bladde raskt gjennom arkene, og ansiktet hans skiftet fra sinne til ren panikk.

— Hvor har du fått tak i dette? hvisket han hest.

— Det spiller ingen rolle, svarte Anna. — Det viktige er noe annet. Du er en bedrager, Lars. Hele livet har du gjemt deg for sannheten om hvem du er. Du skammet deg over moren som fødte deg. Du forakter stedet der du vokste opp. Du kjøpte deg et vitnemål og later som du er en fin mann fra Oslo. Men inni er du tom. Og foreløpig har jeg ikke sagt et ord til noen om bakgrunnen din. Kan du forestille deg hva som skjer hvis kollegene dine får vite det?

— Det våger du ikke, sa Lars, og stemmen sprakk i en hes hvisking. — Du kommer aldri til å gjøre det.

— Det har jeg allerede gjort, svarte Anna rolig og la mappen tilbake i vesken. — I morgen leverer jeg inn skilsmissepapirene. Og ikke prøv å presse meg gjennom retten. Jeg har vitner som kan fortelle hvordan du har behandlet meg, og jeg har bevis på utroskapen din. Du kommer til å stå igjen uten noe.

Så snudde hun seg og gikk tilbake mot kollegene sine. Lars ble stående midt i lokalet, blek og stiv, som om alt liv hadde rent ut av ansiktet hans.

Samme kveld ringte Anna til kvinnen hvis adresse hun hadde funnet på konvolutten i garasjen. Det tok lang tid før noen svarte.

— Hallo? lød en myk, sliten kvinnestemme.

— Kari? Det er Anna som ringer. Jeg er kona til Lars. Vi har aldri møtt hverandre, men jeg trenger å snakke med deg. Det er viktig.

I den andre enden ble det helt stille en stund.

— Jeg vet hvem du er, Anna, sa kvinnen til slutt. — Lars fortalte om deg før. For lenge siden. Så sluttet han. Etter hvert forbød han meg å komme på besøk. Han sa at jeg ville ødelegge livet hans.

— Han tar feil, Kari. Det er han som ødelegger livet til menneskene rundt seg. Jeg vil be deg om noe. Kom til Oslo. Jeg betaler togbilletten. Vi må møtes.