Lars ble på sin side mer og mer urolig. Han merket at Anna forandret seg. Hun gråt ikke lenger. Hun ba ikke om unnskyldning. Hun prøvde ikke å blidgjøre ham. Det var som om hun hadde flyttet inn i et annet liv, et sted han ikke hadde adgang til. Det gjorde ham rasende. Han var vant til at hun tilhørte ham, at hun var den han kunne trampe på, den han kunne tømme sin bitterhet over. Nå gled hun unna, og han fant ikke lenger noe grep om henne.

En kveld eksploderte han i sjalusi. Anna hadde nettopp kommet hjem fra kontoret, sliten, men tilfreds. Hun hadde fått i havn en viktig avtale, og Erik hadde sendt henne en personlig melding for å takke henne for innsatsen. Hun sto på badet og vasket ansiktet da Lars rev opp døren, stormet inn og grep henne hardt i skulderen.

— Hvor har du vært? skrek han. — Jeg ringte deg fem ganger! Du tok ikke telefonen!

— Jeg satt i forhandlinger, svarte Anna og tørket ansiktet rolig med håndkleet. — Det vet du. Jeg har et prosjekt å fullføre.

— Prosjekt, ja! fnyste han og vred munnen i en hånlig grimase. — Jeg kjenner til disse prosjektene dine. Du flørter med mennene dine og serverer meg løgner når du kommer hjem. Tror du jeg er blind? Tror du ikke jeg ser hvor fornøyd du er når du kommer inn døren?

— Lars, gi deg, sa hun og forsøkte å gå forbi ham, men han stilte seg midt i veien.

— Nei, du blir her. Forklar meg hva slags prosjekt det er som får deg til å lyse som et juletre. Har du en elsker der borte? Eller har du allerede begynt å planlegge skilsmissen, så du kan løpe rett til ham?

Anna ble stående og se på ham. Lenge. Plutselig kjente hun nesten en latter presse seg frem. Hun husket jenta som hadde kommet til Oslo fra et lite sted med én koffert og toppkarakterer fra lærerutdanningen. Hun husket nettene den jenta hadde grått av ensomhet. Hun husket hvordan hun møtte en pen, selvsikker mann og valgte å tro på ham. Hvordan hun hadde tålt ydmykelsene fordi hun trodde det kanskje var slik livet skulle være. Og nå sto den samme jenta foran mannen sin og kjente ingenting annet enn forakt.

— Jeg har ingen elsker, sa hun klart. — Jeg har en jobb. Og i morgen er en viktig dag for meg. Hvis du vil, kan du komme. Det blir en kunngjøring.

— Hva slags kunngjøring? spurte han straks, mistenksom.

— Kom, så får du vite det.

Dagen etter ble det holdt et mindre møte i hovedkontoret. Erik samlet hele staben og kunngjorde at Anna var utnevnt til leder for avdelingen. Han snakket om resultatene hennes, om hvordan hun hadde dratt en tapsbringende satsing ut av krisen, om faglig styrke, utholdenhet og lojalitet til arbeidet.

— Og vet dere hva jeg setter særlig høyt? la Erik til. — Anna kom ikke hit med de riktige forbindelsene eller et navn som åpnet dører. Hun kom fra distriktet, med utdanning fra en høgskole langt unna hovedstadsglansen, men kunnskapen hennes og arbeidsmoralen hennes har vist seg sterkere enn hos mange som skryter av mer prestisjetunge papirer. Hun er et bevis på at ekte talent og en ærlig utdanning betyr mer enn bekjentskaper og fasade.