Dagene som fulgte, fikk en ny rytme. Anna dro tidlig om morgenen til Ringveien og kom sent tilbake om kvelden. Hun satte seg inn i driften, holdt møter, ryddet i bemanningen og lette etter nye kunder. Jobben var beinhard, nesten brutal, men hun likte den. For første gang på lenge kjente hun at hun gjorde noe konkret, noe virkelig, og at innsatsen hennes faktisk flyttet på noe.

I begynnelsen sa Lars lite. Stillheten hans var likevel ikke fredelig; den lå i leiligheten som en ladet strømledning. Etter hvert begynte han å hakke på henne. Hvor hadde hun drevet rundt? Hvorfor sto ikke middagen klar? Hvorfor så hun så sliten ut? Anna svarte kort, uten å forklare seg mer enn nødvendig, og nektet å bli dratt inn i krangler. Nettopp det gjorde ham enda mer rasende. Han trengte at hun forsvarte seg, gråt, ba om unnskyldning. Da følte han seg stor. Men hun ga ham ikke lenger den rollen. Hun gikk inn i arbeidet sitt, og Lars ble sittende igjen alene med sin egen giftige vrede.

En ettermiddag ba Inger om å få møte henne etter jobb. De satte seg på en liten kafé i nærheten av kontoret, og Inger virket uvanlig oppjaget der hun rørte i cappuccinoen.

– Anna, jeg har fått vite noe om din høyt elskede ektemann, sa hun lavt. – Bare ikke fall av stolen. For det første: Han strøk på en intern vurdering på jobben. Ryktene sier at han kan bli sagt opp ganske snart. For det andre – og dette er den interessante delen – han har ikke høyere utdanning.

– Hva mener du med at han ikke har det? Anna stivnet. – Han viste meg jo vitnemålet sitt. Fra et prestisjefylt lærested i Oslo.

– Falskt, svarte Inger og senket stemmen ytterligere. – Jeg kom tilfeldig i kontakt med en tidligere kollega av ham, en som jobbet med ham før du møtte ham. Kort fortalt: vitnemålet er kjøpt. Han begynte å studere, men røk ut etter andre året. Senere hjalp en onkel ham inn i salg, og papirene skaffet han gjennom bekjente. Og én ting til: Han er ikke fra Oslo, Anna. Han kommer fra en liten, bortgjemt bygd et sted utenfor Stavanger. Da han flyttet til Oslo, tok han morens etternavn for at ingen skulle grave i bakgrunnen hans. Kan du forestille deg det?

Det svartnet nesten for Anna. Alle ordene hans kom tilbake til henne på én gang: hånen om «bygdefolk», kommentarene om utdannelsen hennes, spydighetene om at hun trodde hun var noe. Hun husket hvordan han snakket om innflyttere, om folk fra landet, om mennesker han mente ikke passet inn. Hun husket det nedlatende blikket han sendte moren hennes. Og nå lå sannheten foran henne. Han kom selv fra bygda. Han hadde selv ikke et ekte vitnemål. Han var en bløffmaker, en mann som fryktet å bli avslørt mer enn noe annet, og derfor tråkket han på alle som minnet ham om det han forsøkte å skjule.

– Takk, Inger, sa Anna og reiste seg. – Du aner ikke hva dette betyr for meg.

På vei hjem satt hun med en tung klump i brystet. Innsikten hadde kommet, men den hadde ikke kommet alene. Den bar smerte med seg. I fire år hadde hun delt livet med en mann som hadde bygget alt på løgn og selvforakt. Han hadde skreket til henne for det han hatet i seg selv. Han hadde ydmyket moren hennes fordi han skammet seg over sin egen. Han hadde latterliggjort utdannelsen hennes fordi han selv aldri fullførte sin. Og hele tiden hadde han holdt henne nede med frykt, slik at hun ikke skulle rette ryggen og se hvem han egentlig var.