Erik, administrerende direktør i selskapet, satt allerede og ventet da Anna banket på og kom inn. Hun forsøkte å se rolig og profesjonell ut, men han kastet ikke bort tid på høflige innledninger.

– Anna, vi har en alvorlig situasjon i avdelingen ved Ringveien, begynte han. – Du vet selv hvordan det har sett ut der de siste månedene. De bommer på målene, kundene forsvinner, og ansatte slutter én etter én. Jeg trenger noen som kan ta tak i hele området og få det opp av grøfta. Jeg har fulgt med på arbeidet ditt lenge, og etter min vurdering er du den beste vi har til dette. Hvis du får det til – og jeg tror faktisk at du får det til – blir stillingen som avdelingsleder din. Lønnen følger selvfølgelig ansvaret. Hva sier du?

Anna ble stående og se på ham, som om ordene trengte tid på å bli virkelige. Leder. Egen avdeling. Dette var en mulighet hun knapt hadde våget å formulere for seg selv. En mulighet som beviste at utdannelsen hennes ikke var verdiløs, at hodet hennes faktisk kunne brukes til noe, og at de såkalte «bygdemanerer» Lars hadde hånet henne for, ikke hindret noen i å bygge en karriere.

– Jeg sier ja, Erik, svarte hun fast. – Når vil du at jeg begynner?

– Helst i går, sa han med et kort smil. – Papirene er allerede under arbeid. Men du må vite hva du går til. Det blir krevende. Du må ut til Ringveien nesten daglig, du får tunge forhandlinger, vanskelige kunder og ansatte som ikke nødvendigvis ønsker forandring. Tror du at du tåler det?

Anna smilte skjevt, overrasket over sin egen freidighet.

– Jeg kommer fra bygda. Vi er vant til å jobbe hardt.

Erik lo og skjøv en mappe over bordet til henne. Da Anna gikk ut av kontoret, bar hun på en følelse hun nesten hadde glemt eksisterte. Ikke full seier ennå, ikke noe endelig. Foreløpig fantes den bare i dokumenter, avtaler og fremtidige oppgaver. Men det var likevel en seier.

Den kvelden kom hun hjem før Lars. Moren hadde gjort i stand kveldsmat, og de satte seg ved bordet med hver sin kopp te. Koppen var ny; Anna hadde kjøpt en som var nesten identisk med den som var blitt knust. Likevel kjentes det annerledes å holde rundt den nå, som om den lille tingen bar på en stille betydning. Lars var forsinket, og det passet henne utmerket. Moren snakket om naboene hjemme, om hagen, om hvor vanskelig mange pensjonister hadde fått det ute på bygda. Anna lyttet, men tankene hennes vandret. Det var merkelig hvordan livet kunne snu: Mannen hun en gang hadde elsket, hadde blitt den som plaget henne mest, mens jobben hun lenge hadde sett på som midlertidig, plutselig åpnet en vei videre.

Lars kom hjem sent, omtrent ved elleve-tiden. Anna hørte ham trampe og rote med skoene i gangen. Deretter gikk han rett inn på soverommet uten å stikke hodet innom stuen. Det gjorde henne ingenting. For første gang på mange måneder brydde hun seg faktisk ikke om hvor han hadde vært, eller hvem han hadde vært sammen med. Hun tenkte på prosjektet. Før hun la seg, åpnet hun den bærbare datamaskinen og begynte å gå gjennom materialet fra avdelingen: salgsrapporter, kundeoversikter, personalnotater. Arbeidet slukte henne fullstendig, og hun ble sittende til klokken nærmet seg ett før øyelokkene ble for tunge.