— Lars, sa Anne stille. Den myke stemmen hennes hadde plutselig fått fasthet i seg. — Nå får du roe deg. Man snakker ikke slik til kona si. Hun har ikke gjort deg noe vondt.

— Å, så nå våknet dronningen av potetåkeren også! Lars brølte av latter, hardt og ondskapsfullt. — Her har vi forsvareren. Og du, hva er du egentlig? Fjøsjente? Grisepasser? Du burde tie stille, mor.

Han reiste seg brått. Da han gikk forbi bordet, støtte skulderen hans borti tekoppen Anna hadde satt fra seg. Koppen traff gulvet med et skarpt smell og sprakk i biter, mens en liten dam av te bredte seg utover det lyse laminatet. Lars snudde seg ikke engang. Et øyeblikk senere smalt døren til soverommet igjen, og leiligheten ble stille.

Anna satte seg på huk og begynte å plukke opp skårene med skjelvende fingre. Moren satte seg ned ved siden av henne og hjalp til uten å si noe. Den tausheten gjorde mer vondt enn alle de høye ordene. Et glasskår skar seg inn i fingeren hennes, og en rød dråpe kom til syne, men Anna trakk ikke engang hånden til seg. Tankene hennes var et helt annet sted. Hun tenkte at hun ikke orket mer. At hvert eneste ord fra ham kjentes som et piskeslag mot bar hud.

— Jenta mi, hvisket moren da gulvet var tørket og skårene kastet. — Hvorfor finner du deg i dette? Slik skal ingen behandles. Han regner deg jo ikke for noe. Når han ydmyker deg på den måten mens jeg står her og hører det… hva skjer da når jeg ikke er her? Jeg tør nesten ikke tenke på det.

Anna svarte ikke. Hun tørket hendene på et kjøkkenhåndkle, gikk inn i stuen, tok mobilen og åpnet opptaksappen. Hun trykket seg bakover og lyttet i noen sekunder. Lars hadde ennå ikke kommet inn på opptaket, men mikrofonen hadde fanget opp samtalen fra kjøkkenet. Hun stoppet avspillingen, lagret filen og la telefonen i lommen. Hendene skalv fortsatt, men inne i henne steg det noe kaldt og rolig. Ikke hysteri. Ikke gråt. Bare den typen raseri som kommer når tålmodigheten endelig ryker, og man vet at det ikke finnes noen vei tilbake.

Den natten la hun seg på sofaen i stuen med et pledd over seg. Moren lå i rommet ved siden av, og Anna hørte lenge hvordan hun vred seg i sengen og sukket tungt. Fra soverommet kom det ikke en lyd. Lars sov, eller så lot han som om han sov. Det var uansett det samme. Han brydde seg ikke. Han hadde egentlig aldri brydd seg.

Neste morgen våknet Anna tidlig. Hun laget frokost, sørget for at moren fikk spist, og gikk på jobb tidligere enn vanlig. Lars lå fremdeles og sov. På T-banen satt hun og så på sitt eget speilbilde i det mørke vinduet, mens hun prøvde å forstå hvordan livet hennes hadde endt her.

De hadde møtt hverandre fire år tidligere på et salgskurs. Den gangen hadde Lars virket perfekt: høy, selvsikker, med et sjarmerende smil og et intenst blikk. Han snakket lett, spøkte hele tiden, og Anna forelsket seg før hun rakk å beskytte seg selv. Hun var vant til at menn overså henne. Hun var for alvorlig, for flink, for lite flørtende. Men Lars så henne. Han sa: «Jeg elsker sterke kvinner. Du kommer til å få til alt, det ser jeg.» Og hun trodde ham.