Ingrid hørte hvert ord.

Hun stilte seg ved mikrofonen og ventet til den siste urolige hviskingen forsvant. Først da begynte hun å snakke.

— God dag, kolleger. Mitt navn er Ingrid. For fem år siden kjøpte jeg denne virksomheten, den gangen den sto på kanten av konkurs. Siden da har de avgjørende beslutningene ligget hos meg. Alt selskapet har oppnådd, er et resultat av det arbeidet vi har gjort sammen, et arbeid jeg har ledet fra mitt kontor.

Hun stanset et øyeblikk og lot blikket gli rolig over salen.

Lars satt urørlig. Smilet gled sakte av ansiktet hans. Det var som om ordene brukte tid på å trenge gjennom, men da de først gjorde det, ble han helt stiv.

Ingrid fortsatte, med samme beherskede stemme:

— Dessverre må jeg også ta opp et mindre behagelig punkt i dag. Den siste revisjonen har avdekket alvorlige uregelmessigheter i utviklingsavdelingen. Det dreier seg om overskridelse av myndighet, bruk av selskapets midler til formål de ikke var ment for, samt reiseregninger og rapporter som ikke lar seg forsvare.

Lars skjøv stolen bakover og reiste seg brått.

— Ingrid, hva er det du—

— Jeg har ikke gitt deg ordet, Lars, avbrøt hun skarpt. — Sett deg.

Ingen rørte seg. Stillheten i salen ble tung, nesten ubehagelig. Ingrid tok en mappe fra stativet ved siden av talerstolen og åpnet den.

— Du har tydeligvis glemt at du arbeider i mitt selskap. Og etter alt å dømme har du også glemt noen helt grunnleggende regler for anstendighet. Fra og med i dag overføres stillingen som leder for utviklingsavdelingen til en mer kvalifisert medarbeider. Du skal levere fra deg alt som gjelder pågående saker og deretter kontakte regnskapsavdelingen for sluttoppgjør.

Fargen forsvant fra ansiktet til Lars. Han ble stående med munnen halvåpen, lukket den, åpnet den igjen, uten å få frem et eneste ord. Blikket hans flakket fra Ingrid til Maria, fra Maria til alle menneskene i salen. Flere titalls kolleger satt der og så rett på ham.

Ydmykelsen var fullstendig. Offentlig, tydelig og ugjenkallelig. Den lignet til forveksling på den han selv hadde forsøkt å påføre Ingrid bare noen dager tidligere, da han hadde ledd av henne foran sekretæren.

— Men… Ingrid, vent, fikk han presset frem.

Hun lukket mappen.

— Møtet er avsluttet. Takk for oppmerksomheten.

Uten å snu seg gikk Ingrid bort fra talerstolen og ut av salen. Den røde kjolen forsvant gjennom døren som et siste, klart punktum.

Samme kveld kom Lars stormende hjem.

Han rev opp ytterdøren og slo den igjen med en slik kraft at glassene i vitrineskapet klirret. Ingrid satt i stuen med en kopp te foran seg. Hun hadde rukket å skifte til noe mykere og mer hverdagslig, men under stoffet hvilte fremdeles følelsen av en usynlig rustning over skuldrene, smidd av seieren fra tidligere på dagen.

— Du! Dette hadde du planlagt fra begynnelsen av! ropte han, rød i ansiktet. — Du ydmyket meg foran hele kontoret! Forstår du i det hele tatt hva du har gjort? Det er karrieren min, ryktet mitt! Du, en grå liten mus… hvordan våget du?

Ingrid drakk rolig opp teen, satte koppen fra seg på bordet og løftet blikket mot ham. I øynene hennes fantes det ikke lenger verken sårhet eller raseri. Bare en tung, klar erkjennelse.