Og viktigst av alt: kaken.

I en egen, høy kjøleboks sto en perfekt Red velvet med kremostglasur og friske jordbær. Anna hadde bakt den halve natten, spesielt til denne pikniken, fordi svigermoren dagen før med nedlatende mildhet hadde bedt om «noe søtt til kaffen, bare ikke så tørt som det du laget sist».

Anna ble stående og se på alt sammen.

Borte ved bordet, knapt tjue meter unna, begynte stemmene å stige igjen. Noen var allerede i gang med en historie. Lars forklarte høylytt for onkel Per at moderne biler bare var plastskrot laget for kvinnfolk.

Hun hadde ingen planer om å etterlate dem det hun hadde brukt både kreftene og pengene sine på. Anna åpnet bildøren, tok den lette jakken sin fra forsetet og la den over kjøleboksene.

Så trykket hun på knappen på bakluken. Mekanismen senket lokket rolig ned. Klikket fra låsen lød skarpt, nesten som startskuddet fra en pistol.

Hun gikk rundt bilen, åpnet førerdøren og satte seg inn.

Lukten av ny bil slo imot henne, en blanding av dyrt skinn, rent plastmateriale og et svakt hint av duftfrisker. Den omsluttet henne og skar henne løs fra virkeligheten ute på tunet. Dette var kokongen hennes. Hennes eget område. Noe hun hadde betalt for med såre hender, stive skuldre og arbeid ingen av dem hadde brydd seg om å se.

Hun trykket på Start/Stop-knappen. Motoren våknet med en myk, nesten lydløs brumming. Instrumentpanelet lyste opp og fylte kupeen med et kjølig, behagelig neonlys. Klimaanlegget startet med det samme og jaget den klamme sommervarmen vekk fra ansiktet hennes.

Anna trykket på låseknappen. Sentrallåsen svarte med et tørt klikk. Det lille lyden delte livet hennes i to: det som hadde vært, og det som skulle komme.

Sytten minutter senere

Lyden av motoren skar gjennom hagepraten bedre enn noe skrik kunne ha gjort.

Rundt bordet falt det plutselig stille.

Lars var den første som skjønte hva som var i ferd med å skje. Han spratt opp så brått at han veltet en tom flaske med mineralvann.

— Hei! ropte han, mens han tørket de fettete hendene på joggebuksen. — Hei, hvor tror du at du skal?!

Anna flyttet girvelgeren over i revers. Ryggekameraet fylte den store skjermen med et skarpt bilde av gårdsplassen, der ugresset sto høyt mellom hjulsporene. Hun begynte å rygge langsomt, forsiktig mellom det skjeve epletreet og den gamle, rustne vanntønnen.

— Anna, stopp! ropte Erik og kastet seg etter.

Ansiktet hans, som bare minutter tidligere hadde vært preget av overbærende selvsikkerhet, var nå forvridd av ren forvirring. Han løp mot bilen og veivet hjelpeløst med armene, nesten komisk i bevegelsene.

Bak ham kom Lars trampende tungt, pustende og pesende.

Anna rettet bilen opp på den smale grusveien foran porten, satte girvelgeren i park, men lot motoren gå. Foten hennes hvilte rolig på bremsepedalen.

Lars nådde frem først. Han grep tak i håndtaket på førerdøren og dro. Låst. Han røsket hardere, som om han var villig til å rive hele den krommede delen av.

— Åpne! skrek han og hamret knokene mot den tonede ruten.

Anna trykket på vindusknappen. Glasset gled ned nøyaktig tre centimeter. Akkurat nok til at stemmene utenfra kunne trenge inn i kupeen, men ikke nok til at noen kunne stikke hånden inn.