Og i det øyeblikket forsto hun det helt klart: Dette kom aldri til å forandre seg. Erik ville aldri stille seg foran henne. Aldri beskytte henne. Han kom alltid til å være lillebroren som gjorde seg nyttig for alfahannen Lars. Og hun selv kom alltid til å være en ressurs. En minibank. En kokke. En tjener.
Langsomt strakte Anna hånden mot pakken med papirservietter. Hun trakk ut én. Så tørket hun hendene grundig, finger for finger, nesten rituelt. Servietten ble krøllet sammen til en fast, jevn kule før hun la den fra seg på bordplaten.
— Vel bekomme, sa hun.
Stemmen hennes var helt jevn. Dyp, rolig og merkelig avklart, slik et menneske kan høres ut når den viktigste avgjørelsen i livet nettopp er tatt.
Hun skjøv stolen bakover og reiste seg.
— Hvor skal du? spurte Erik og blunket forvirret. En tynn stripe panikk hadde sneket seg inn i stemmen hans. Manuset fulgte ikke lenger planen. Den kjølige roen hennes skremte ham langt mer enn et raseriutbrudd ville gjort.
— Hun skal vel skylle urtene! brølte Lars med munnen full. — La henne gå. Hun vet hvor hun hører hjemme.
Anna snudde ikke hodet mot dem. Hun bare vendte seg bort og gikk over det nedtråkkede gresset mot det lille sommerhuset. Solen stekte mellom skulderbladene hennes. Femten par øyne boret seg inn i ryggen hennes. Alle ventet på at hun skulle forsvinne inn, kaste seg over en pute og gråte, slik hun hadde gjort før når de hadde presset henne helt til randen.
Men Anna gikk forbi den gamle trappen.
Hun fortsatte bort til det enkle trebordet under epletreet, der alle hadde slengt fra seg tingene sine da de kom. Mellom billige vesker, solbriller med ripete glass og tomme sigarettpakker lå den skinnvesken som var hennes.
Hun åpnet den og tok ut et tungt knippe nøkler. Bilnøkkelen, med logoen på nøkkelringen, fanget sollyset et øyeblikk.
Så tok hun opp telefonen.
Låseskjermen lyste som om den hadde ventet på henne. Ett sveip med fingeren. Bankappen åpnet seg. Der sto det: «Overføring 5 000 kr. Venter på bekreftelse. 14 minutter igjen.»
Anna stirret på den røde knappen der det sto «Avbryt».
I to år hadde hun hørt fortellingene om hvor vanskelig Lars hadde det. Hvor tungt han bar. Hvor synd det var på ham. Tommelen hennes senket seg uten å nøle mot skjermen.
«Vil du avbryte transaksjonen?» spurte bankens algoritme, kald og upersonlig.
«Ja», trykket Anna.
En grønn hake bekreftet valget. Beløpet var tilbake på kontoen hennes i samme sekund. Eriks familie var nettopp blitt fem tusen kroner fattigere, og Lars hadde mistet pengene til en kortgjeld som etter alt å dømme skulle drives inn av folk som ikke pleide å spørre pent.
Hun låste telefonen og skjøv den ned i lommen.
Bagasjerommet med illusjoner
Anna gikk bort til bilen sin og trykket på knappen på nøkkelen. Den tunge bakluken løftet seg med en lav, behersket summing fra det elektriske systemet.
Inne i bagasjerommet sto store termobager med nesten halvparten av maten som aldri hadde rukket å komme på bordet. Uåpnede pakker med dyr, lettsaltet ørret, den typen Erik alltid sa han elsket. To hele spekepølser. Et stort stykke lagret parmesan. Et dusin flasker med håndverkslimonade.