— Du hadde ingen rett til å blande deg inn i mine saker!

Jeg møtte blikket hans uten å heve stemmen.

— Dine saker ble betalt av mitt firma.

Erik dro hendene gjennom håret.

— Greit. Ja. Det har vært noe mellom meg og Maria.

Han innrømmet det nesten trassig.

Som om det å tilstå utroskap automatisk skulle frikjenne ham fra alt det andre.

— Hvor lenge?

— Hva mener du?

— Hvor lenge har dere hatt et forhold?

— Rundt et år.

Et helt år.

I et år hadde han kommet tilbake til sengen min.

I et år hadde han latt meg stryke skjortene hans.

I et år hadde han sett på mens jeg regnet på utgifter, og samtidig laget scener fordi jeg hadde kjøpt yoghurt uten rabatt.

— Elsker du henne?

Erik så bort.

— Det spiller ingen rolle.

— Beløpene tyder på at det spiller en ganske stor rolle.

— Jeg ville starte en ny virksomhet.

— Med mine penger.

— Våre penger.

— Der kom det ordet igjen.

Han slo håndflaten hardt i bordplaten.

— Jeg har også jobbet i selskapet!

— Og fått lønn for det.

— Det var jeg som gjorde bedriften stor!

— Si navnet på vår aller første kunde.

Erik ble taus.

— Fortell meg hvilken modell den første overlockmaskinen min var.

Ingen svar.

— Nevn i det minste én av syerskene som var med meg helt i starten.

Ansiktet hans vred seg.

— Du har alltid gjort meg liten!

— Jeg ga deg en stilling, et kontor, bil og fri tilgang til kontoene.

— Fordi du var redd for ikke å klare deg uten meg!

— Nei, Erik. Fordi jeg stolte på deg.

Jeg reiste meg langsomt.

— Og det var nettopp tilliten du stjal først.

Han tok et skritt mot meg.

— Hva er det du vil?

— Skilsmisse.

Han lo høyt, som om jeg hadde sagt noe latterlig.

— Ikke vær absurd. Firmaet skal uansett deles.

— Kanskje.

— Huset også.

— Kanskje.

Selvsikkerheten begynte å vende tilbake i ansiktet hans.

— Da bør du tenke deg godt om før du starter en krig.

Jeg tok opp telefonen.

— Du er for sent ute.

På skjermen lå en melding fra Silje:

«Tilgangen hans er sperret. Anmeldelsen er registrert. Revisorene er på kontoret.»

Jeg snudde mobilen mot ham.

Erik leste meldingen én gang.

Så leste han den på nytt.

— Hva i helvete har du gjort?

— Beskyttet bedriften min.

— Du kan ikke sperre meg ute!

— Jo. Jeg er eneeier.

— Jeg er direktør!

— Ikke lenger.

Erik grep telefonen sin og begynte å ringe.

Til Maria.

Den første samtalen gikk ikke gjennom.

Heller ikke den andre.

Han prøvde en tredje gang.

Da forsto han at hun allerede hadde blokkert nummeret hans.

Jeg så nøyaktig det øyeblikket sannheten gikk opp for ham.

Maria hadde bare vært interessert i ham så lenge han hadde tilgang til mine penger.

— Hun svarer ikke? spurte jeg.

— Hold kjeft.

— Den blå kjolen har kanskje funnet en ny velgjører allerede.

Han kastet telefonen fra seg på bordet.

— Er du fornøyd nå?

— Nei.

Jeg så på mannen jeg hadde delt livet mitt med i sytten år.

— Men nå er jeg fri.

Dagen etter fortalte vi barna hva som hadde skjedd.

Jeg nevnte ikke den blå kjolen. Jeg viste dem heller ingen utskrifter.

Jeg sa bare rolig:

— Pappa har løyet for meg lenge og tatt penger ut av firmaet. Derfor skal vi ikke bo sammen lenger.

Sønnen vår så fra meg til ham.

— Forlater han oss?