— Det er klokt.

— Men før noe annet måtte jeg finne ut hvor langt han faktisk hadde gått.

Silje samlet arkene i en ryddig bunke og skjøv dem til side.

— Da må du la ham tro at alt hjemme er akkurat som før.

De neste fire dagene spilte jeg rollen som den gamle utgaven av meg selv.

Jeg laget middag.

Jeg spurte ham hvordan arbeidsdagen hadde vært.

Jeg nikket mens han fortalte om den store avtalen som snart skulle lande.

Samtidig fortsatte slektningene i familiechatten å snakke om den gaven jeg aldri hadde fått.

Svigermor skrev:

«Anna, du må virkelig kjøpe deg noe pent.»

Søsteren hans fulgte opp:

«Send bilde når du har bestemt deg.»

Jeg svarte kort:

«Jeg tenker fortsatt på det.»

Erik leste meldingene og smilte fornøyd.

Han trodde løgnen hans allerede hadde rukket å bli til en varm, pen familiehistorie.

Den femte dagen kom han hjem med en flaske dyr vin i hånden.

— Vi har noe å skåle for.

— Hva da?

— Den store kontrakten er nesten i boks.

— Med hvem?

— En utenlandsk leverandør.

Jeg helte vin i glasset hans.

Mitt eget lot jeg stå tomt.

— Jeg trenger at du godkjenner en bankoverføring, sa Erik, med samme selvfølgelige tone som om han ba meg sende ham saltet.

— Hvor mye?

— Én komma to millioner kroner.

— Én komma to millioner?

— Ikke se sånn på meg. Det er en lønnsom investering.

— I hva, helt konkret?

— Stoff.

— Hva slags stoff?

Blikket hans ble smalere.

— Du forstår deg ikke på internasjonale leveranser.

Da lo jeg.

— Jeg har drevet med klesproduksjon i snart tjue år.

— Å sy klær og å styre en bedrift er to forskjellige ting.

I den ene setningen lå alt han egentlig mente om meg.

Det var jeg som hadde bygget firmaet.

Han hadde bare gått rundt i hvit skjorte.

Likevel var det han som så på seg selv som den egentlige lederen.

— Vis meg kontrakten, sa jeg.

— Senere.

— Da godkjenner jeg overføringen senere også.

Erik satte glasset så hardt ned på bordet at vinen skvettet utover duken.

— Anna, ikke begynn igjen.

— Begynn med hva?

— Disse mistankene dine. Alt dette maset.

— Selv etter en så raus gave?

Han stivnet.

Jeg smilte rolig.

— Du kalte jo overføringen en belønning til meg.

— Det var den også.

— Hvorfor har ikke Maria gitt meg belønningen min tilbake da?

Fargen forsvant fra ansiktet hans.

Langsomt, først fra halsen, deretter oppover kinnene.

— Hva var det du sa nå?

Jeg åpnet skuffen og tok frem den første utskriften. Så la jeg den foran ham.

— Femti tusen kroner. Betalingstekst: «For den blå kjolen, mitt liv.»

Deretter la jeg frem neste ark.

— Hotell.

Så det tredje.

— Restaurant.

Det fjerde.

— Firmaarrangement.

Og det femte.

— En oppdiktet leverandør.

Jeg fortsatte å legge papir etter papir på bordet, helt til det lå en mur av dokumenter mellom oss.

— Tre hundre og åttifire tusen kroner, Erik.

Han sa ingenting.

— Og i tillegg de én komma to millionene du hadde tenkt å sende til kontoen til det nye selskapet hennes.

— Du skjønner ikke hva dette handler om.

— Da kan du forklare det.

— Det er forretninger.

— Hvorfor står det da «mitt liv» i betalingsfeltet?

Han spratt opp fra stolen.

— Har du spionert på meg?

— Jeg har kontrollert kontoer som tilhører meg.