Avtaler med Maria Johansen.

Leveranse av italiensk tekstil.

Konsulenttjenester.

Gjennomføring av firmaarrangementer.

Leie av utstillingslokale.

På hver eneste side sto navnet mitt.

Bare at jeg aldri hadde skrevet under på noen av dem.

— Hvor mye har hun fått overført totalt?

Kari begynte å regne.

Tallene dukket opp på skjermen, ett etter ett.

Femti tusen.

Trettito tusen.

Tjuesju tusen.

Åtte tusen.

Elleve tusen.

Så kom flere beløp.

Og enda flere.

Til slutt stanset hun.

— I løpet av ti måneder er det sendt tre hundre og åttifire tusen kroner til henne.

Jeg stirret på sluttsummen uten å si noe.

Tre hundre og åttifire tusen.

Omtrent det samme som årslønnen til fem av kvinnene som arbeidet for meg.

For de pengene kunne vi ha kjøpt et nytt industrielt skjærebord, pusset opp produksjonsrommet eller betalt skoleutgifter for barna.

Det var arbeidstimene mine, årene mine, slitet mitt, forvandlet til andres kjoler, restaurantregninger og hotellnetter.

— Samle alt, sa jeg. — Jeg vil ha samtlige overføringer, alle kontrakter og loggene som viser innloggingene i nettbanken.

— Skal du gå til politiet?

— Først skal jeg snakke med en advokat.

Kari nikket langsomt.

— Det er noe mer.

Hun åpnet en annen mappe.

— I går forsøkte Erik å legge inn en overføring på én million to hundre tusen kroner.

Pusten satte seg fast i brystet mitt.

— Til hvem?

— Et nytt selskap som heter Blue Dress Trade.

— Hvem eier det?

— Maria Johansen.

På skjermen lå betalingen faktisk klar, men ikke gjennomført.

Én million to hundre tusen kroner.

I feltet for betalingsformål sto det:

«Eksklusiv avtale om leveranse av tekstiler.»

— Hvorfor gikk den ikke gjennom?

— Fordi systemet krevde godkjenning fra deg som eneeier.

Da forsto jeg at de femti tusen kronene ikke hadde vært et vanlig uhell.

Det hadde vært en prøve.

Erik ville se om jeg merket at penger forsvant.

Og historien i familiechatten hadde vært en forsikring.

Hvis jeg hadde godtatt forklaringen om gaven, ville neste skritt vært å overtale meg til å godkjenne den store betalingen.

— Ikke si til noen at jeg vet dette, ba jeg.

— Ikke engang til Erik?

— Aller minst til Erik.

Advokaten min het Silje Olsen.

Hun leste gjennom alle dokumentene med full konsentrasjon og avbrøt meg ikke én eneste gang.

Da hun var ferdig, lukket hun den siste mappen og så opp.

— Dette handler ikke lenger bare om utroskap.

— Jeg vet det.

— Her kan det dreie seg om underslag, forfalskning av signaturer og forsøk på å føre en betydelig sum ut av selskapet. Dere må handle raskt.

— Hva anbefaler du?

— Først må vi sperre all tilgangen hans til kontoene. Men før det må bevisene sikres, slik at han ikke rekker å slette eller endre noe. Vi tar sikkerhetskopier, setter i gang en intern revisjon og leverer anmeldelse samtidig.

— Og skilsmissen?

— Den forbereder vi også.

Jeg ble sittende taus.

Silje studerte meg litt nærmere.

— Er du usikker?

— Nei.

Det var ikke Erik jeg tenkte på.

Det var barna.

De var tolv og fjorten år gamle.

De elsket faren sin.

Eller rettere sagt: De elsket den mannen han lot som han var hjemme.

— Jeg vil fortelle dem det selv, sa jeg. — Jeg vil ikke at de skal få vite alt gjennom meldinger fra andre.