— HOLD MUNN! — brølte Anna. Stemmen sprakk i en høy, skarp tone, men det var ikke lyden av et offer. Det var lyden av noe som gikk til angrep. Hun slo håndflatene hardt mot rattet, igjen og igjen, til det ble en vill, truende rytme. — I tre år har jeg mettet dere! Jeg betalte for de forbannede selvutviklingskursene dine, Erik! Jeg gjorde opp lånet moren din tok for den pelsjakken som møllen spiste hull i! Jeg fant meg i den dumme søsteren din som sniker seg inn og stjeler sminken min!

— Anna, ro deg ned, noen kan se oss… — mumlet Inger og presset seg bakover i setet.

Det fantes ikke et menneske å se på flere kilometers avstand.

— JEG DRITER I OM NOEN SER OSS! — Anna brøt ut i latter, og den latteren var verre enn skriket. — Dere ville ha en hybel? Dere ville ha «balanse»? Vet dere i det hele tatt hvem leiligheten vår står på? Den vi bor i, Erik? Har du sjekket papirene, du som er «familiens overhode»?

Fargen forsvant fra ansiktet hans. Selvsikkerheten hans begynte å løsne i flak, som billig maling på en fuktig vegg.

— På oss… vi er jo gift…

— NEI! — Anna lente seg helt inn mot ham. Øynene hennes glitret med en rasende, nesten vanvittig klarhet. — Den står på foretaket mitt. Juridisk enhet. Art-Mekanikk AS. Og denne bilen? Firmabil. Kontoene mine? Bedriftskontoer. Du eier ingenting, Erik. Ikke en skrue. Du er en blakk parasitt med Napoleon-fantasier.

Del 4. Ballasten kastes av

— Du lyver, — hvisket Silje. — Du er bare en gjerrig heks.

— Ut, — sa Anna lavt.

Det var den stille tonen som gjorde det skremmende.

— Hva? — Erik blunket uforstående.

— UT AV BILEN. NÅ! — brølet hennes fylte kupeen så hardt at rutene nesten dirret. — KOM DERE VEKK! GÅ TIL NOTAREN TIL FOTS! ELLER GÅ TIL HELVETE, FOR ALT JEG BRYR MEG!

— Det våger du ikke. Det er kaldt her, og mamma har bare tynne sko på… — begynte Erik og forsøkte å hente tilbake myndigheten i stemmen.

Anna svarte ikke med ord. Hun åpnet rommet i døren og dro frem en tung skiftenøkkel, gammel og bronsefarget, den samme hun brukte når hun justerte mekanismene i tårnurene. Den veide nærmere en kilo.

— Jeg teller til tre, — sa hun med et smil som fikk henne til å se direkte farlig ut. — Én.

— Hun er gal! — hylte Inger og famlet etter dørhåndtaket. — Erik, kom deg ut, hun kommer til å slå oss i hjel!

— To! — Anna løftet skiftenøkkelen og siktet mot dashbordet, som om hun når som helst kunne knuse hele frontpanelet.

De tre nærmest spratt ut av bilen. Det så ut som om setene hadde skutt dem ut med katapult. Inger snublet og deiset ned i støvet på grusveien. Silje mistet vesken sin. Erik kom seg ut sist, stiv i ryggen, desperat opptatt av å bevare de siste restene av verdighet.

— Dette kommer du til å angre på, Anna! — ropte han mens han børstet støv av buksebeina. — Jeg søker skilsmisse! Jeg skal ta fra deg alt! Du kommer krypende tilbake når du skjønner at ingen vil ha en ensom kjerring som bare omgir seg med skrapjern!

Anna sveivet ned vinduet. Hun ropte ikke lenger. Blikket hennes hvilte på dem med ren avsky, slik man ser på en kakerlakk man nettopp har tråkket halvveis i hjel.