Lars betalte ikke én krone. Ikke én eneste gang på et helt år. Om vinteren hadde Jonas halsbetennelse, om våren hadde Lars «ødelagt ryggen», og om sommeren var det plutselig «helt dødt marked, hvem klipper seg nå». Likevel ringte han jevnlig. Ikke med penger, men med nye problemer.

— Anna, rørene har tatt kvelden! Hele greia er elendig. Det går minst ti tusen!

— Anna, grunnmuren sprekker, huset faller snart sammen!

— Anna, gjerdet råtner bort, bikkjer kommer inn på tomta, Jonas er livredd!

Erik dro stille dit i helgene, reparerte det han kunne med egne hender og kom hjem med flenger over knokene og malingsflekker på buksa. Han bebreidet henne ingenting. Han førte bare alt inn i en notatbok, og summen vokste som en snøball nedover en bratt bakke.

I september ringte Lars igjen, denne gangen opplagt, nesten munter.

— Anna, jeg har tenkt litt. Huset må selges.

— Selges? Anna stivnet med sleiva hengende over gryta.

— Hva er vitsen med å ha det? Taket, grunnmuren, hull overalt. Skal jeg putte hundre tusen inn i det? Hvor skal jeg ta dem fra? Og det er altfor langt å kjøre Jonas til skolen. Jeg har funnet en kjøper. Det holder akkurat til en liten ettroms i byen. For meg og gutten er det mer enn nok.

— Lars, jeg har betalt for deg i et år. Jeg tok opp lån i mitt navn. Har du tenkt å gi tilbake i det minste noe?

— Altså, Anna, jeg skal prøve, så mye jeg klarer. Du vet jo hvordan prisene er. Litt etter litt, æresord. Når jeg først får base i byen, får jeg kunder igjen, og da skal vi alle sammen lande på beina!

Ord for ord. Den samme sangen som året før. Da handlet det om huset. Nå handlet det om en leilighet som skulle kjøpes for penger han aldri selv hadde sett snurten av. Anna sank langsomt ned på kjøkkenkrakken.

To dager senere sto Lars plutselig på døren uten å ha varslet. Anna var på jobb, og hjemme var Erik alene med Emma, som var småsyk. Ringeklokken skar gjennom leiligheten som en brannalarm.

Erik åpnet. Utenfor sto Lars, rød i ansiktet, svett og tungpustet, som om han hadde løpt hele veien opp trappene.

— Din kontorrotte, hveste han. — Det er du som har fylt hodet til Anna med dritt. I går sa hun at det ikke blir mer penger.

— Er det ditt verk?!

— Hei til deg også, Lars, sa Erik lavt og holdt hånden mot dørkarmen. — Emma sover. Kan vi ta dette litt roligere?

— Jeg gir blanke i ungen din! brølte Lars, så spyttet sprutet inn over terskelen. — Få fram pengene, papirflytter! Jeg spør pent én gang!

— Pent er når man betaler tilbake det man skylder, svarte Erik. — Du har jo ikke engang betalt renter i form av vanlig folkeskikk.

Lars utstøtte et rasende brøl og kastet seg fremover med armene bredt ut, tung og klumpete, drevet av fornærmelse, grådighet og en urokkelig tro på at han kunne feie denne «kontormannen» av veien sammen med hele døren.

Men i samme øyeblikk tok Erik et kort skritt bakover og smelte døren igjen med en presisjon som om han stemplet et ferdig utfylt skjema. Deretter satte han skulderen mot den.

Lars rakk ikke å bremse. Med hele den myke, tunge kroppen i fart dundret han rett inn i den stengte døren med ansiktet først. Smellet var matt og ekkelt, som om noen hadde sluppet en sekk våt sand i gulvet. Det knaste i nesen, leppen sprakk, og en mørk stripe blod begynte straks å renne nedover haken hans.