Smerte og sjokk sendte ham bakover som en ball som traff en vegg. Han veivet hjelpeløst med armene, grep etter luft, snublet baklengs i en pappeske noen hadde satt fra seg på avsatsen, og landet tungt midt oppå den. Så veltet han over på siden. Et tydelig riv lød i gangen: buksen sprakk over baken, fra linningen og langt ned mot kneet, og avslørte et par slitne prikkete underbukser og en blek, slapp mage som hadde rullet frem under T-skjorten.
Et øyeblikk ble han liggende på gulvet og stirre opp i taket mens han gispet etter luft og smurte blod utover kinnet. All den kamplystne vreden hans var borte på et blunk. Igjen var bare en ynkelig, forvirret pesing. Han forsøkte å komme seg opp, skled på sin egen håndflate og dumpet ned igjen, mens han desperat holdt tak i buksen som var i ferd med å gi helt etter.
Erik åpnet døren på gløtt og kikket ut, like rolig som før.
— Lars, sa han mildt, nesten vennlig. — Døren er solid, det skal den ha. Men helt ærlig, problemet ligger ikke i døren. Problemet er at man ikke bør storme inn i den med hodet først, særlig ikke hvis man har planer om å bruke hodet senere. Her. Han rakte ham et stykke kjøkkenpapir fra gangen. — Hold det mot nesen. Og kanskje mot stoltheten også.
Lars tok imot papiret med en skjelvende hånd. Han snufset, pustet tungt gjennom munnen og sank liksom sammen i seg selv. Til slutt ble han sittende på gulvet i oppgangen, med én hånd over nesen og den andre over den revnede buksen, uten å si et ord.
Da han omsider forsvant, gikk han lutende ned trappene mens han holdt buksene oppe og mumlet noe ingen kunne skjelne. Etter den dagen kom han aldri tilbake.
Huset solgte Lars til slutt likevel. Han skaffet seg en liten ettroms i byen og lovet høytidelig at han skulle «betale litt etter litt». Selvfølgelig kom det ikke en eneste krone. Anna ble sittende igjen med lånet, og hun og Erik betalte det ned i stillhet, måned for måned, med sammenbitte tenner og en fast sum fra hver lønning.
Forholdet til moren og broren døde ikke brått, men gled langsomt over i ingenting. Inger ringte et par ganger, men samtalene hang ikke sammen. Når penger ikke lenger kunne være tema, fantes det plutselig svært lite å snakke om. Lars ringte aldri. Kanskje skammet han seg. Kanskje hadde han bare forstått at kilden var tørr.
En kveld, da Anna satt på sengekanten og strøk Emma over håret før leggetid, kom spørsmålet lavt fra puten:
— Mamma, hvorfor kommer ikke bestemor Inger hit lenger?
Anna ble stille et øyeblikk. Hun lette etter ord som ikke skar.
— Bestemor bor et stykke unna, vennen min. Det er slitsomt for henne å komme seg hit.
Emma nikket søvnig og lukket øynene. Hun trodde på det. Barn tror på voksne. Det er både gaven deres og ulykken deres.
Ute på kjøkkenet sto Erik og vasket opp. Anna gikk bort til ham og stilte seg ved siden av vasken. Uten å si noe rakte han henne et kjøkkenhåndkle, så hun kunne tørke tallerkenene. Slik ble de stående, skulder mot skulder, begge tause, begge langt inne i sine egne tanker.
— Unnskyld, sa hun til slutt. — Du skjønte jo alt helt fra begynnelsen. Jeg bare nektet å se det. Jeg var sta som… ja, som broren min da han løp rett i døren din.
Erik trakk på smilebåndet.
— Det er en ganske kraftig sammenligning. Men heldigvis pleier ikke du å bruke hodet som rambukk.
— Er du ikke sint på meg?
— På deg? Aldri. På lånet? Litt. Men et lån tar slutt en dag. Det gjør ikke du for meg. Han la armen rundt skuldrene hennes og trakk henne inntil seg. — Vi skal betale det ned. Vi klarer oss. Og vet du, på en merkelig måte er jeg nesten glad for at det ble slik. Nå vet vi i det minste helt sikkert hvem som er familien vår. Den lille jenta på andre siden av veggen. Du. Og jeg.
Anna lente pannen mot skulderen hans. Først da kjente hun det: sprekken som hadde løpt gjennom hjemmet deres i nesten et år, hadde endelig sluttet å vokse. Langsomt, nesten umerkelig, var den begynt å gro igjen.
Bak veggen sukket Emma i søvne. På komfyren sto tekjelen og kjølnet med små, stille knepp. Det var en helt vanlig kveld, med helt vanlige lyder. Bare at det nå igjen fantes luft i dem.