— Hva ser du for deg, Lars? spurte Erik mens han satte på vannkokeren, som om de diskuterte været.

— Hva jeg ser for meg? Broren hevet stemmen, og små dråper traff bordplaten. — At dere hjelper, selvfølgelig! Vi er familie! Fatter’n ga dere jo nærmest leiligheten, og nå skal dere gjemme dere? Har dere ikke skam i livet?

— Han ga oss tretti tusen, sa Erik jevnt. — Jeg husker beløpet på krona. Det ligger litt i yrket mitt.

— Drit i kronene! Lars slo hånden hardt i bordet.

— Du er revisor, ikke sant? Du får lønn på papiret, fast og fin? Banken sier ja til deg, det gjør den! Ta opp et lån på førti tusen, så betaler jeg tilbake etterpå, jeg sverger! Jeg er født til å stå med saks og barbermaskin, kundene sto jo i kø før alt raknet. Gutten er blitt større nå, og så fort jeg kommer meg på beina igjen, skal jeg dra inn penger som bare det!

— «Jeg sverger» er jo en bunnsolid sikkerhet, sa Erik tørt. — Men jeg er redd banken ikke har det som godkjent pant.

— Driver du og gjør narr av meg nå? Lars ble mørkerød i ansiktet. — Jeg kommer hit som et menneske, og du sitter der og flirer!

— Lars, sa Anna lavt og brøt inn. — Tror du virkelig at du klarer å betale?

— Anna, hva er dette for noe? Er vi søsken, eller er du en fremmed dame på trikken? Han snudde seg mot henne, og stemmen hans skiftet straks, ble myk og klagende. — Du har kjent meg siden vi var unger. Jeg betaler litt og litt, rolig og ordentlig. Mamma kan skyte inn en tusenlapp fra pensjonen, og når jeg får fart på sakene, tar jeg resten. For Erik er dette småpenger, han trenger bare å skrive under. Far hadde vært stolt av deg hvis du ikke vendte ryggen til din egen bror.

Jonas hadde ikke løftet blikket fra mobilen en eneste gang. Anna så på ham og kjente en tung tanke synke i henne: gutten hadde hørt den melodien så mange ganger at den sikkert bare var blitt bakgrunnsstøy for ham.

— Jeg skal tenke på det, sa hun.

— Der! Lars lyste opp, som om svaret allerede var ja. — Jeg visste at du hadde hjerte. Ikke som han der, han nikket mot Erik, — en tørr kontorrotte som bare kan telle tall.

— Takk, sa Erik uanfektet og bøyde så vidt på hodet. — Kontorrotter som teller tall, pleier merkelig nok å ende opp med pengene i behold. Tilfeldig? Neppe.

Lars samlet sammen sønnen og gikk, fornøyd som om pengene allerede lå i lomma hans. Erik lukket døren etter dem og vendte seg mot kona.

— Anna. Vær så snill, ikke ta opp lån i ditt navn. Hør på meg én gang, ikke som mannen din, men som revisor.

— Han er broren min, Erik.

— Og dette er familien vår, svarte han og nikket mot barnerommet. — Tenk deg veldig godt om før du velger.

En uke senere tok Anna opp lånet. Førti tusen kroner, tre års nedbetaling, i sitt eget navn. Hun fortalte det ikke til Erik på forhånd. Han fikk vite det ved en tilfeldighet da en melding fra banken lyste opp skjermen hennes, og han laget ingen scene. Han bare så lenge på henne før han sa:

— Da får vi kalle det et kjøp av ren samvittighet. En dyr en.

De to første månedene overførte Inger samvittighetsfullt den lovede tusenlappen. Deretter begynte unnskyldningene å komme: pensjonen var forsinket, blodtrykket hadde vært for høyt, strømregningen hadde blitt verre enn ventet. Mellomlegget dekket Anna.