Under innlegget hadde kommentarene allerede begynt å hope seg opp. Tretti stykker, minst. Kvinner Anna aldri hadde hørt om, skrev den ene frasen mer giftig enn den andre:

«Hold ut, kjære Kari.»

«Gud ser alt.»

«For en forferdelig svigerdatter du har fått, tilgi meg at jeg sier det.»

Det svartnet et øyeblikk for Anna. Hun låste skjermen og la mobilen på bordet med glasset ned, som om hun kunne stenge ute alt sammen ved ikke å se mer.

En time senere ringte Erik.

— Hei, sa han.

Så ble det stille.

Anna sa ingenting hun heller.

— Jeg… jeg vil snakke med deg, fortsatte han til slutt. — Ikke på telefon. Vi bør møtes. Et nøytralt sted.

— Hvorfor det?

— Du ser jo selv hva som skjer, sa han, og stemmen hans fikk straks den velkjente anklagende kanten. — Mamma er syk. Du har ydmyket henne foran hele byen. Hun kommer seg ikke opp av senga. Legene sier det er nervøst sammenbrudd. Hun holder på å forberede søksmål mot deg og faren din. Hun sier du gikk løs på henne og kastet nøklene i ansiktet hennes.

Anna kjente varmen stige opp i kinnene.

— Erik, du sto der selv. Det var hun som kastet nøklene på meg. Jeg rakk ikke engang å plukke dem opp først. Faren din var også til stede.

— Hva pokker spiller det for rolle hvem som kastet først! brølte Erik inn i røret. — Forstår du i det hele tatt hva du har gjort? Du har gått imot familien! Imot moren min! Og hun er en syk kvinne! Har du én eneste gang spurt hvordan blodtrykket hennes er? Ser du på henne som et menneske i det hele tatt?

Anna lukket øynene og telte langsomt til fem før hun svarte.

— Da du dro, sa du at det skulle bli skilsmisse. Jeg er enig. La oss skille oss.

Det ble helt tyst i andre enden. Anna kunne høre hvordan Erik pustet raskt og tungt, og det hørtes ut som om han gikk frem og tilbake over gulvet.

— Så det er skilsmisse du vil ha? spurte han, nå mye lavere.

— Ja.

— Greit. Husk at du valgte dette selv. Da får du også gjøre deg klar. Jeg har krav på mitt. Leiligheten er leid, ja, men vi betalte halvparten hver. Jeg har kvitteringer. Og bilen gir jeg ikke fra meg uten videre heller. Gave eller ikke gave, det får retten avgjøre. Og så har vi lånene. Vi tok opp et forbrukslån for to år siden. Det var jeg som betalte på det, bare så du vet det.

Anna rynket pannen.

— Det lånet er nedbetalt. Jeg overførte selv siste innbetaling.

— Det vet ikke jeg noe om. Papirene får vise. Gjør deg klar, Anna. Du ville ha krig. Nå skal du få det.

Han la på.

Anna ble sittende urørlig i flere minutter, med telefonen i hånden. Deretter ringte hun faren. Lars hørte på alt uten å avbryte. Da hun var ferdig, sa han bare én eneste setning:

— I morgen tidlig går vi til en advokat. Jeg har allerede funnet en dyktig en.

Den natten sov Anna nesten ikke. Hun vred seg fra side til side, gikk gjennom hver detalj, hvert ord Erik hadde sagt, hver pause i stemmen hans. Jo mer hun tenkte, desto sikrere ble hun: han og moren hans holdt på å legge en felle.

Svaret kom to dager senere.

På jobbtelefonen lyste det et ukjent nummer. Anna tok den, og en hes mannsstemme sa:

— Snakker jeg med Anna? Vi ringer fra innkrevingstjenesten. Du har misligholdt kredittavtale nummer tre hundre og tjuefire skråstrek femten. Utestående beløp er elleve tusen to hundre kroner, pluss renter og gebyrer. Når planlegger du å betale?