— Han ba meg trekke anmeldelsen. Sa at moren hans holdt på å dø.

— Hun holder ikke på å dø, svarte Anna stille. — Hun spiller. Akkurat som hun har gjort alle disse årene.

Det ble stille en stund.

— Vet du, fortsatte hun, — jeg synes nesten synd på ham. Han har levd hele livet i skyggen av moren sin. Da lånene ble tatt opp, var det hun som ga ham kopien av passet mitt. Han vet rett og slett ikke hvordan man lever på egen hånd.

Lars snudde seg bort fra vinduet og så lenge på datteren.

— Det unnskylder ham ikke, Anna. Han er en voksen mann. Han hadde jobb, kone og et hjem. Han kunne ha valgt deg. I stedet valgte han moren sin. Og lånene. Og løgnene. Det var hans valg.

Anna nikket svakt.

Dagen etter ringte Hilde og ba henne komme innom kontoret for å gå gjennom forberedelsene til rettssaken.

— Det sivile søksmålet er berammet til neste uke, forklarte hun. — Vi krever at låneavtalene blir kjent ugyldige, at Erik og Kari betaler tilbake alle pengene de har brukt, og at du får erstatning for den psykiske belastningen. Straffesaken går sitt eget løp, men bevisgrunnlaget er solid.

Anna satt og lyttet. Det kjentes som om hun sto helt ytterst på en klippekant og så ned i et mørke hun ikke kunne måle dybden på.

Den morgenen saken skulle opp, våknet hun før vekkerklokken. Utenfor vinduet dalte årets første snø. Hun tok på seg en mørkeblå, enkel kjole, satte håret stramt opp og gikk ut. Ved inngangen sto Lars og ventet.

— Klar?

— Klar.

De satte seg i bilen. Anna vred om nøkkelen, motoren startet jevnt, og bilen gled rolig ut fra gårdsplassen.

Rettssalen var nesten tom. På den ene siden satt Anna, foreldrene hennes og Hilde. På den andre siden satt Erik ved siden av Kari. Svigermoren hadde krøpet sammen på benken, som om hun ville gjøre seg mindre, og pustet tungt. Erik så ikke på Anna. Blikket hans var festet i gulvet.

Dommeren, en kvinne i femtiårene med tretthet tegnet i ansiktet, åpnet forhandlingene. Hilde reiste seg og la fram kravet med rolig, klar stemme. Bedrageri. Forfalskede underskrifter. Tre lån på til sammen 20 200 kroner. Krav om oppreisning. Krav om at avtalene skulle kjennes ugyldige.

Da Hilde var ferdig, vendte dommeren seg mot Kari.

— Saksøkte, da får De uttale Dem.

Kari kom seg på beina. Hendene skalv. Hun åpnet munnen, men i stedet for å svare brast hun plutselig i gråt. Høyt, voldsomt, med tårer hun smurte utover kinnene med håndbaken.

— Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg ble lurt selv! Jeg trodde det gikk an! Jeg trodde det var noe man kunne ordne i familien! Ja, jeg brukte pengene, men jeg er jo syk, jeg trenger behandling! Jeg skal betale tilbake! Alt sammen!

Dommeren banket lett i bordet.

— De må roe Dem. Sett Dem ned.

Kari sank ned igjen, men fortsatte å hulke lavt. Erik satt urørlig ved siden av henne, blek og stiv som stein.

Så fikk han ordet. Han reiste seg, dro i skjortekragen og begynte å snakke lavt, nesten utydelig.

— Jeg innrømmer det. Ja, vi tok opp lånene. Ja, uten at kona mi visste om det. Men jeg ville ikke at det skulle ende slik. Mamma sa at det bare var midlertidig, at vi skulle betale alt raskt tilbake. Og så… så kom alt ut av kontroll. Jeg rotet meg inn i det. Jeg ønsket aldri å skade Anna.