Lars fulgte henne med blikket før han vendte seg mot datteren.

— Kom inn. Moren din er helt fra seg.

Inger ventet i gangen. Ansiktet hennes var blekt, og hendene skalv.

— Gikk hun?

— Hun gikk, sa Lars. — Og hun kommer ikke tilbake med det første. Alt er dokumentert.

Han hjalp kona ned på en stol og hentet et glass vann til henne. Hilde hadde allerede gått inn på kjøkkenet, åpnet den bærbare datamaskinen og begynt å skrive et tillegg til anmeldelsen.

— Dette skal inn i saken, sa hun uten å løfte blikket fra skjermen. — Trusler, ærekrenkelser, forsøk på press. Slike opptredener gjør seg dårlig i retten. Når Kari senere begynner å snakke om det svake hjertet sitt, har vi både lydopptak og vitner som viser hvordan hun faktisk oppførte seg i dag.

Tidlig neste morgen ringte Hilde igjen.

— Anna, jeg har nytt. Politiet har åpnet sak om bedrageri. De skal gjennomføre ransaking hos Kari i løpet av dagen.

Anna satte seg langsomt opp i sengen. Straffesak. Ordet traff tungt. Det lød som en dom, men for første gang var det ikke hun som sto under den.

— Hva skjer med Erik?

— Han blir også innkalt til avhør. Han er knyttet til saken som mulig medvirkende. Hvis undersøkelsene bekrefter at signaturene er forfalsket, må begge forklare seg.

Anna dro på jobb senere samme dag, men klarte ikke samle tankene. Tall, e-poster og møter fløt sammen foran øynene hennes. Klokken tre kom en melding fra Hilde:

«Ransakingen er gjennomført. Politiet har beslaglagt bærbar PC, dokumenter og bankkort. Kari forsøkte å låse seg inne på badet. Det hjalp ikke.»

En time senere ringte Erik. Stemmen hans brast flere ganger.

— Anna … lille Anna … Hva er det du har gjort? De kom hjem til oss. Mamma ble nesten sendt på sykehus. Blodtrykket hennes var skyhøyt. Hun ligger og klarer ikke reise seg. Skjønner du at du tar livet av henne?

— Jeg anmeldte ikke helsen hennes, Erik. Jeg anmeldte bedrageri. Det er to forskjellige ting.

— Bedrageri? Hva slags bedrageri? Vi tok bare litt. Vi brukte det, ja, men det var jo familie! Vi skulle betale tilbake! Ærlig talt, vi hadde tenkt å ordne opp. Vi rakk det bare ikke!

— Du hadde halvannet år på deg. Du betalte ikke tilbake noe. Du kjøpte den bærbare datamaskinen og fortalte meg at du hadde fått bonus på jobben. Samtidig satt jeg og sparte på matbudsjettet og tok buss fordi jeg ikke hadde råd til annet. Husker du det? Spurte du én eneste gang om jeg hadde penger til transport?

Det ble stille i røret.

— Jeg visste ikke, mumlet han til slutt. — Jeg trodde du hadde det du trengte.

— Jeg hadde ingenting, Erik. Du la bare ikke merke til det.

Han tidde. Anna hørte pusten hans, tung og hakkete.

— Kan du trekke anmeldelsen? Vær så snill. Jeg betaler alt. Vi betaler alt. Bare trekk den.

— Nei. En straffesak kan ikke bare tas tilbake fordi du ber om det. Selv om jeg hadde ønsket det.

— Da vet jeg ikke hva som kommer til å skje.

Så la han på.

Samme kveld satt Anna hjemme hos foreldrene. Lars hadde satt på vannkokeren og sto ved vinduet med blikket rettet ned mot gårdsplassen.

— Erik ringte, sa han lavt.