Erik rygget et skritt, gikk inn i stuen og sank tungt ned i lenestolen. Den samme stolen der boken hennes fremdeles lå over armlenet. Han dro hånden over ansiktet, som om han kunne stryke orden i tankene. Verdenen hans, som alltid hadde vært så enkel å forstå — han som den gode broren, den omsorgsfulle onkelen og den overbærende ektemannen — begynte å slå sprekker fra innsiden. Han hadde tolket tausheten hennes som samtykke. Trettheten hennes som en naturlig del av alt kvinner visstnok tok seg av. Føyeligheten hennes som et personlighetstrekk. Det hadde aldri for alvor falt ham inn at det bak alt dette lå lag på lag med oppsamlet bitterhet og et stille, nesten usynlig fortvilelse. At hun ikke hadde tiet fordi hun var enig, men fordi tålmodigheten hennes hadde hengt i én eneste tynn tråd. I dag hadde den røket, høyt og ugjenkallelig.

Så skar en ny telefonringing gjennom leiligheten. Denne gangen var det fasttelefonen, den de nesten bare hadde beholdt fordi den eldre generasjonen fremdeles brukte den. Erik fór sammen. Han visste hvem som ringte. Maria hadde rukket frem til moren. Nå begynte andre akt. Anna ble stående ute på kjøkkenet uten engang å snu seg. Det var som om hun med vilje lot ham møte følgene av det som hadde skjedd, helt på egen hånd.

Han løftet røret.

— Hallo.

— Erik, hva i all verden var det som foregikk hos dere?! Morens stemme gnisset i øret hans som metall mot metall. Den var full av rettferdig harme og en fornærmelse så dyp at man skulle tro det var henne selv Anna hadde kastet ut i kulden, ikke datteren hennes. — Maria ringte meg helt oppløst! Kona di, den… den heksa, satte henne og barna på dør! Hun skrek til henne! Hvor var du mens dette skjedde? Hvordan kunne du la henne ydmyke søsteren din på den måten?

Erik lukket øynene. Den velkjente strømmen av anklager skylte mot ham, og i den strømmen var Anna alltid den skyldige. Hun var ikke gjestfri nok. Hun laget maten feil. Hun så på folk på en ubehagelig måte. Tidligere hadde han enten jattet med eller tiet, bare for å unngå at bråket vokste. Han ventet nesten at de gamle, innøvde ordene skulle komme av seg selv: «Mamma, ro deg ned, jeg skal snakke med henne.» Men setningen ble sittende fast i halsen. For det var ikke søsterens tårevåte ansikt han så for seg. Det var Annas. Slitent, bestemt, med mørke ringer under øynene.

— Mamma, sa han lavt, og ble selv overrasket over hvor rolig stemmen hans lød. Det fantes verken forsvarstale eller sinne i den. — Mamma, dette må vi få ordne opp i selv.

I den andre enden ble det helt stille, en stillhet så forbløffet at den nesten var høylytt.

— Hva mener du med «selv»? Hun har fornærmet din egen søster! Du må sette henne på plass!

Og da gjorde Erik noe han aldri før hadde gjort. Han tok et standpunkt.

— Anna er utslitt, sa han enkelt.

Men i de to ordene lå alt han ikke hadde klart å si før. At hun hadde hatt rett. At han selv hadde sviktet. At urettferdigheten ikke bare hadde vart en ettermiddag, men i år etter år.

— Maria ber henne om hjelp altfor ofte. Og i dag hadde Anna sin eneste fridag. Den hadde hun rett til å beholde. Det er nok, mamma. Ha det.